A Little Bit Of Somethin’ – Småpen, kjedelig gitarklimpring

Du tror kanskje at det er lett å lage et rent instrumentalt album? Bare å sette i gang med spillingen uten å bekymre seg over tekster, tradisjonell låtoppbygging og sutrende vokalister som tror de er Guds gave til musikkens verden? Feil, feil feil! Instrumental musikk er en av de vanskeligste musikkdisiplinene nettopp fordi den ikke har ord å gjemme seg bak. Den har i seg selv intet budskap, ei heller et allsangsrefreng. Instrumentalister må holde på folks oppmerksomhet utelukkende gjennom sine musikalske ferdigheter og sin kreativitet.

På cred-listen til albumet A Little Bit Of Something har Tommy Guerrero ført opp det utmerkede instrumentalbandet Tortoise. Jeg må med en gang si at Guerrero ikke er i nærheten av denne gruppens nivå. Musikken til Tommy Guerrero er ikke av typen som stiller seg på tærne dine og forlanger oppmerksomhet. Den er rolig og slepen, nesten litt glatt. Den musikalske nerven er for det meste fraværende. Musikken hans kan muligens duge som bakgrunnsmusikk når du sitter på kaffebar eller mater akvariefiskene dine (jeg har 29 stk). Den verken krever eller tåler for mye aktiv lytting.

Det starter lovende. Låt nummer én, Blue Masses, minner om en gitarbasert Moby. Lyden er nydelig atmosfærisk, låten behagelig bedagelig. 100 Years er også en passe laidback melodi med en fin bassgang. Soul Miner er heller ikke verst – med pen elgitar og ditto pyntelig rytmeseksjon.

Guerrero åpner gjerne melodiene sine med noen fine gitargrep eller kanskje en artig kombinasjon på keyboardet. Men i stedet for å la det musikalske flyte videre dveler han ved disse små snedighetene, med det resultat at musikken blir stillestående og uinteressant. Etter å ha hørt Guerrero klimpre seg igjennom fjorten spor sitter jeg igjen med en følelse av tomhet.