Pure Cult: The Singles 1984-1995 – Fin samling
Pure Cult: The Singles 1984-1995 er sammen med de andre albumene remastret og gitt ut på nytt. Det finnes verre plater å gi ut på nytt.
The Cult ble dannet i 1983 av Astbury og gitarist Billy Duffy under navnet Death Cult. Astbury hadde nettopp kommet tilbake fra et seks års opphold i Canada der han hadde blitt svært influert av indianernes skjebne. Dette førte til at tekstene hans ble preget av en god del mystisisme.
Om tekstene var noe dunkle, var ikke musikken det. The Cult hørtes ut som AC/DC og U2 på én gang. Duffys jordnære gitarriff ble blandet med svevende linjer i tråd med The Edges gitarfilosofi og sammen med Astburys særpregede rockvokal ble godsaker som She Sells Sanctuary (sannsynligvis gruppas beste låt, for øvrig kåret som årets singel i Panorama i 1985), Fire Woman, Lil’ Devil, Love Removal Machine og Sweet Soul Sister en del av rockens mer minneverdige sider på åttitallet. Albumene Love, Electric og Sonic Temple var solide utgivelser hvor spesielt sistnevnte solgte i bøtter og spann.
Men det var rusk i maskineriet mellom Duffy og Astbury og deres stadige skiftende bandmedlemmer. At den jordnære Duffy og den svevende Astbury ikke bestandig var på bølgelengde førte til stadige brudd. Noe som kanskje har ført til at musikken, når den først ble laget, var temperamentsfull og sterk. Per dags dato er The Cult samlet igjen, et nytt album er på trappene og Astbury har nylig gitt ut et meget godt soloalbum.
The Singles 1984 – 1995 er utvilsomt et godt sted å starte hvis man er ukjent med med bandets musikk. Nitten av bandets bedre sanger samlet på en CD er ikke dårlig! Alt er ikke fryktelig interessant å høre på, men nevnte låter i tillegg til eksempelvis Rain, In The Clouds, Coming Down, Star, Wild Hearted Son og Sun King er gode rocklåter og vanskelige å la være å like.
Billy Duffy er den fødte rockgitarist og Ian Astbury er like så mye den fødte rockvokalist. Sammen har de laget klassiske låter som andre bare kan drømme om å lage, men de har ærlig talt også laget mye… skit!
Heldigvis (og naturligvis) finnes det lite av dét på denne samleplaten, og den kan trygt anbefales som et sikkert innblikk i musikken til et av Englands bedre band de siste femten årene. Et mirakel bare det.
