Killing Puritans – På grensen til det geniale…
Som seg hør og bør i den nye klubbmusikken samples og stjeles det fra det ene mer utenkelige navn enn det andre. Killing Puritans inneholder for eksempel sampler fra såvidt forskjellige navn som The Scorpions'(!) Bad Boy Running Wild (Little Black Spiders) og Gary Numans Cars (Koochy). Sistnevnte er for tiden playlistet på Petre, så har du ikke kjennskap til Numans originalversjon fra ’82 har du garantert hørt Van Heldens masete tolkning med scratching og loops i sitt tilsynelatende uendelige jag. Når sant skal sies var jeg veldig skeptisk første gang jeg hørte dette, men etter hvert som albumet her har fått «satt» seg, virker versjonen å passe godt inn i formelen Killing Puritans er bygget på. Og den fungerer bra! Veldig bra!
Sammenlignet med Armand Van Heldens store hit fra i fjor, You Don’t Know Me, er innholdet på Killing Puritans jevnt over noe mer krevende og mindre forutsigbart. Men på samme tid vokser interessen rundt albumet ved hver gjennomgang da noe nytt stadig oppdages. Vi snakker muligens om en sjelden vellykket partyplate med grundig og godt bearbeidet innhold. Ingenting virker tilfeldig, men derimot nøye planlagt, noe som gir albumet styrke og troverdighet.
Med seg på plata finner vi gjesteartister som Common, Herbie Hancock, N’Dea Davenport og Fiona Marr. Sammen farger de Van Heldens tolkninger av egne og andres låter, ofte til det ugjenkjennelige, men stort sett med stort hell. Van Helden har ellers lang fartstid som DJ og klubbmusiker som først og fremst har gjort suksess ved å remikse andres utgivelser. Mannens erfaring og selvsikre framtoning på dette albumet avslører også at han vet hva han holder på med. I løpet av de siste årene har han forøvrig stått bak flere hitlåter, og kan på samme måte som for eksempel Todd Terry eller Norman Cook (alias Fatboy Slim) karakteriseres som en av de store innen sitt segment. Killing Puritans er hardere i kantene enn for eksempel You’ve Come A Long Way, Baby, men Van Helden kan med litt hell, med dette albumet på innerlomma, like gjerne ende opp som årets Fatboy Slim.
Armand Van Helden har med Killing Puritans skapt et av årets mest vellykkede klubbalbum og fortjener respekt deretter. Det største aberet med hele plata er at du sannsynligvis trenger tolk for å skjønne hva låtene heter da inskripsjonene på platecoveret er skrevet på et idiotisk tegnspråk (riktignok med medfølgende tegnforklaring). Men konsentrerer du deg utelukkende om musikken så kan du egentlig bare drite i hva låtene heter. For til tider grenser dette til det geniale, og hva mer kan man egentlig forlange av en DJ?
