United – Sjarmerende retropop fra Paris
United virker i utgangspunktet å være laget for å forene mange forskjellige stilarter. Ikke på en slik måte at alt serveres som en salig blanding, men mer at alle de ti sporene spriker i minst like mange forskjellige musikalske retninger.
Foruten å stå bak en av sommerens mest sjarmerende popsingler, Too Young, har Phoenix blant annet fortid som Airs liveband. Til en viss grad avsløres også en viss influsjon i produksjonen, men det virker på samme tid som om Phoenix har klart å gjenoppdage det som i sin tid gjorde popmusikk til popmusikk. Det vil si; de har i det minste klart å gjenskape noe av stemningen som var gjeldende, spesielt i syttitallets klassiske popkomposisjoner i en tid hvor navn som 10CC og Steve Harley herjet hitlistene.
Men United inneholder så mye mer enn bare det. Alt i åpningsintroen School’s Rules aner vi hvor det bærer videre. Via nevnte Too Young til pop-visen Honeymoon (ikke veldig ulik Boys Caress i stil). Derfra beveger vi oss til til disco i If I Ever Feel Better, amerikansk college-punk på Party Time, FM-rock både i On Fire og Summer Days og symfonisk popjazz(!) på Embuscade. En slags symfo-country(!!) åpenbarer seg på Funky Squaredance før Definitive Breaks avslutter ballet med en jazzinstrumental med innlagt trommemaskin.
Det kan høres forvirrende ut, men oppskriften til Phoenix fungerer faktisk riktig så bra. Det går nemlig en rød tråd gjennom hele produksjonen. United er utvilsomt farget av syttitallet, og når man samtidig er influert av de beste sekvensene fra listepopmusikken fra det tiåret, ender man opp med Phoenix i 2000.
United er på ingen måte verdens mest spennende produkt, men gruppen bak plata har likevel lyktes i å lage et album som både sjarmerer og fascinerer. Produksjonen kan på mange måter karakteriseres som typisk fransk, men er det noe disse franskmennene kan så er det nettopp å få musikken sin til å låte særegen og spesiell. For det er nettopp det Phoenix mestrer her.
Siden været ikke har vært det som har gjort denne sommeren minnerik, er det godt å ha et album som dette i bakhånd. For låtene sitter som et skudd, og hva mer kan man forlange av et platedebuterende poporkester fra Paris?
