Grace – Urovekkende vakkert

Historien om hva som skjedde med Jeff Buckley er vel kjent for de fleste. Han ble funnet druknet i Mississippi, etter at han plutselig vasset ut i elva, ble tatt av strømmen og forsvant. Noen dager etter ble han funnet død, og Grace forble hans eneste ordentlige studioalbum. Da var Buckley i ferd med å gjøre seg ferdig med oppfølgeren My Sweetheart The Drunk. Denne ble allikevel utgitt etter hans død under tittelen (Sketches For) My Sweetheart The Drunk, dog uten å være helt ferdig innspilt, og uten at den på noen måte kan måle seg med Grace. Det har i de senere år også kommet ut en del live-innspillinger, nå senest i år Mystery White Boy, som har fått vekslende kritikker. Men skal du kun ha ett album av Jeff Buckley, er det Grace som teller!

Albumet åpner med den forførende Mojo Pin, som med sin lett slentrende stil inneholder en mengde forskjellige elementer. En mektig blanding av harde, elektriske gitarer og stille og fredelig akustisk gitarklimpring; og Buckleys hviskende stemme, kombinert med heseblesende skriking.

Dette gjør Mojo Pin til en utrolig spennende låt, som en oppdager nye sider av ved hver gjennomhøring. Deretter følger singelhiten og tittelkuttet Grace, som er en fantastisk poplåt. Her tar Buckley lytteren med på en utrolig reise gjennom et vemodig landskap, fylt av sorg og forsiktig optimisme. En perfekt låt, helt fra den magiske gitarintroen til de desperate hylene «wait in the fire» som toner ut låta. Mektig!

Balladen Last Goodbye, som også ble utgitt på singel, er en litt mer standardisert oppbygget låt, med kjærlighetssorg som tema. Og for å si det med en gang; det er en skam at det ikke medfølger teksthefte på dette albumet, for det er så mye sinne, hat og frustrasjon i Buckleys tekster, og de blir framført med en innlevelse som mange har noe å lære av. Stor poesi! Last Goodbye beskriver et oppløst kjærlighetsforhold på en glitrende og vemodig måte, som blåser hue av dagens sentimentale «boyband-i-love-you»-tekster.

Lilac Wine er neste akt. Dette er en coverlåt, som ble gjort kjent ved souldivaen Nina Simone. Ikke stort mer å si enn at dette også er en nydelig låt. En rolig, bluesinspirert liten sak. Vakkert, rett og slett! Den påfølgende låta So Real er vel kanskje albumets svakeste låt, mye takket være et kjedelig refreng. Jeg får ihvertfall aldri helt tak i låta, og melodisk sett mangler den de elementene resten av albumet er smekkfullt av. Nerven er derimot fullstendig tilstede også her, og det er vanskelig å si at låta er direkte dårlig, for det er den ikke. Men So Real er ikke helt på høyde med resten av låtmaterialet.

Paul A Nordal skrev i en anmeldelse av Spains The Blue Moods Of Spain for noen år siden, at låta Spiritual var det «blåeste» øyeblikket i musikkhistorien siden Jeff Buckleys formidable tolkning av Leonard Cohens Hallelujah. For min del er det INGEN låter som overgår Jeff Buckleys versjon av Hallelujah (selv om Spiritual også er en utrolig vakker låt, Paul).

Bare det å gjøre en coverversjon av Leonard Cohen, kun iført en «naken» gitar, vitner om at gutten hadde selvtillit som få, og resultatet ble en fremførelse som gir meg gåsehud hver gang jeg hører på låta (og det er veldig ofte)! Om du som leser dette ikke har hørt låta, er det bare å løpe som satan sjøl til nærmeste platesjappe. Hallelujah er en unik låt, og uten tvil min platesamlings vakreste 6,52 minutter. Buckleys versjon overgår Cohens med flere lysår, og det sier ikke lite!

Lover, You Should’ve Come Over, er en ballade i samme gata som den tidligere omtalte Last Goodbye. Ingenting å utsette på denne heller, og nok en gang beskriver sin kjærlighetssorg med en nerve og intensitet som få har gjort etter han. Nok en perlelåt fra Jeff Buckley.

Deretter er det klart for nok en coverlåt. Den guddommelige Corpus Christi Carol, skrevet av Benjamin Britten, blir framført av en falsettsyngende Buckley, også på denne låta blir han kun akkompagnert med en akustisk gitar, og nok en gang sitter superlativene løst. En låt som tar tak i de innerste følelsene dine, og gjør lytteren helt paralysert.

Fra disse såre øyeblikkene, tar albumet en ny retning, når den høyenergiske rockeren Eternal Life blir framført. Her er det straight-forward rock’n’roll som teller, og Jeff Buckley behersker også dette med samme gnist og innlevelse som på resten av Grace.

Avslutningsvis får vi servert nok en himmelsk lekkerbisken. Dream Brother har samlet opp elementer fra hele Grace, og samla di i denne siste låta på albumet. En utrolig spennende låt, som veksler mellom rolige og sarte partier, og som i det øyeblikket den er i ferd med å ta helt av; plutselig roer seg ned igjen. Nok en låt med mye sjel, og ufattelig bra tekst.

Grace har av mange kritikere blitt utropt som et av tidenes beste debutalbum, og den utmerkelsen legger jeg meg fullstendig på bakken for. Albumet har så mye variert låtmateriale, og alt blir gjort med stor selvsikkerhet, men samtidig med et snev av usikkerhet, noe som gjør at albumet hever seg fra fantastisk bra, til guddommelig vakkert.

Kjenner du ikke til Jeff Buckley, så gjør deg selv en tjeneste og stift bekjentskap med Grace snarest, og du vil høre låter som vil få nakkehårene til å reise seg selv på den mest hardbarka punkrocker…