Big World Small World – Lekker vellyd fra produsentduo

Kjenner du ikke til duoen kan det kort nevnes at de i tillegg til sine egne utgivelser også har lekt seg med en del Bacharach-komposisjoner (Walk On By, Anyone Who Had A Heart) og at de produserte Fresh Fours Topp 10 hit Wishing On A Star. For å gjøre det veldig kort. Gjestelisten er relativt lang om enn ikke like kjent for alle. De viktigste og mest brukte denne gangen er Tammy Payne og Alice Perera. Kvinnelige vokalister med autoritet og sensualitet, men samtidig med den nødvendige anonymtiten. Dette er jo tross alt et Smith & Mighty album.

Ved første gjennomgang kan deler av låtmaterialet på albumet virke noe stereotypt, det er åpningslåten Move You Run og Small World som først setter seg. Førstnevnte er vuggende og flørtende dub mens Small World er det nærmeste vi kommer en ren houselåt på dette albumet. En klinisk, men likevel heftig opplevelse. Etter hvert åpenbarer også resten av albumet seg, det smyger seg inn under huden litt om litt. Stort sett gir det en nesten tilbakelent opplevelse av velvære å dele selskap med Smith & Mighty. Omtrent som hodebunnmassasje.

Assosiasjonene til Massive Attack er imidlertid uungåelige når du lytter til dette albumet, tidvis også til Portishead, om enn langt fra så åpenbare. Spørsmålet er likevel om dette kan brukes mot Smith & Mighty som eksperimneterte med beakbeats allerede på slutten av 80-tallet. Spørsmålet er egentlig også uinteressant, sist jeg sjekket hadde ingen patent på triphop.

De svakeste øyeblikkene på albumet oppstår idet duoen forlater house/triphop-malen og blander inn reggae og jungle i produksjonen. Year 2000 er for eksempel en direkte kjedelig affære man aldri blir helt klok på. Mest av alt et irriterende stilbrudd i forhold til resten av platen, istedet for eksperimentelt spennende, som vel var utgangspunktet.

Big World Small World er et gjennomført, raffinert og til tider sofistikert stykke musikk. Det er riktig nok i høy grad produksjonen som bærer albumet, noe som indikerer at låtutvalget kunne vært sterkere. Men for å avslutte med litt Drillo-filosofi, så er det jo som kjent sluttresultatet som teller.