Eat At Whitey’s – Hip hop-blues i gåtempo

Everlast har med dette albumet pløyd dypt ned i en rekke stilarter. Deriblant blues, hip hop, rock, hardrock og klassisk(!). Blues og rock er nok mest fremtredende mens elementer fra hip hop absolutt også er tilstedeværende. Der hvor Everlast leverer innslag av hip hop er også de sporene på plata som fortoner seg sterkest. Det kommer med andre ord tydelig fram at det nettopp er hip hop som er hjemmebanen til Everlast. Her plukker han også de fleste poengene. Det hjelper også på helhetsinntrykket at gjesteartister som Santana, B-Pack fra Cypress Hill og tidligere Brand New Heavies-vokalist N’Dea Davenport, alle bidrar på plata.

Sangene er ellers inndelt i et slags menyformat. De fem første sangene går under betegnelsen «frokost», mens de syv siste er «middag». Men desserten er dessverre fraværende, og man får følelsen av at noe mangler. Selv om stemmen til Everlast er karakteristisk, stilfull og ikke så lite elegant, burde han hatt bedre og mer varierte melodier å strekke seg etter. Repetisjonstrangen er fremtredende i nærmest alle sangene. One And The Same har noe av det som ellers savnes på dette albumet; En god melodi med stort keyboardpreg, perfekt servert i sammensatte tekstlinjer.

Everlast har likevel sluppet et album som er fri for overraskelser. Der hvor utførelsen er god skranter helheten. Blues- og hip hopsammenblandingen er likevel respektfullt utført. Neste gang bør Everlast likevel helst konsentrere seg om hvilken musikalsk retning han skal foretrekke. For tekster og melodier kan vitterlig bli mer kreativt utført enn det som er tilfellet på Eat At Whitey’s.