Tom McRae – Fengslende vakker debut

For snart to år siden fanget Ben Christophers kritikernes og publikums oppmerksomhet med sitt storslagne debutalbum My Beautiful Demon.

Christophers er også det første navn som hvisker i bakhodet når Tom McRae fremfører sine akustiske popviser, og han tar videre opp tråden etter David Gray, som fikk sitt definitive gjennombrudd i fjor med plata White Ladder. I hjemlandet er McRae omtalt fra å være den «nye» Nick Drake til å måtte leve med stemplet av å være en slags gjenoppstandelse av Jeff Buckley. Ingen av delene er naturligvis riktig, men det er lett å skjønne hvorfor referanselinjene er trukket til disse to avdøde storhetene.

Tom McRae er, som du sikkert har skjønt, atter et album som støtter oppunder begrepet «quiet is the new loud». Som sine norske kolleger i Kings Of Convenience er han helt klart en del av den nye akustiske bevegelsen, noe ikke minst gjenspeilte seg på musikkritikernes årslister for plateåret 2000 når disse ble lagt ut rundt årsskiftet. Plata ble med andre ord sluppet på tampen av fjoråret, men er først nå offisielt tilgjengelig på det norske markedet.

Intensiteten i McRaes stemmeprakt er, foruten tretten glitrende komposisjoner, en vesentlig faktor til at formelen fungerer så bra som den gjør. I tillegg til sterke og personlige tekster, bærer låtene preg av en uvanlig og dyptgående inderlighet fra hovedutøveren selv. Tom McRae leverer mye av seg selv i sangene sine, og kler seg nærmest naken for sitt publikum idet han tar et oppgjør med sine ex-damer og andre bekjentskaper; «If words could kill… i’d spell out your name» / «if songs could kill… this one’s for you» (fra The Boy With The Bubblegun).

Eller som i End Of The World News (Dose Me Up), hvor han med sin skarpe tunge serverer strofen: «This is the end of the world news… sponsored by God». Forøvrig er platas ultimate høydepunkt det nydelige åpningssporet You Cut Her Hair, som også er sluppet som singel. I det store og hele er ellers arrangementene bygget opp rundt et akustisk og nakent lydbilde, men krydres med jevne mellomrom av strykere såvel som trommer og beats, men uten å trekke fokus bort fra det grunnleggende og nakne som ligger i bunn på produksjonen.

Sett under ett har Tom McRae levert et fantastisk elegant debutalbum som jeg tror mange vil trykke til sitt hjerte, og senere gjerne beskrive som en klassiker på nivå med Jeff Buckleys Grace eller Nick Drakes Bryter Layter. Tom McRae er mer eller mindre en feilfri produksjon som sørger for en stor lytteopplevelse. Hva mer kan man forlange…?