The Best Of Modern English – Life In The Gladhouse 1980 – 1984 – Lillebroren til Depeche

Modern English dukket opp i den engelske småbyen Colchester i 1977 under navnet The Lepers. Robbie Grey, Gary McDowell og Richard Brown utgjorde et typisk three-piece hobbypunkband. I 1978 ble Steve Walker og Mick Conroy med i gruppen, som klokt nok byttet navn til Modern English. Samtidig tok de steget opp av punkmyren, og satt etterhvert sitt preg på etter-punkens Storbritannia. På et tidspunkt var bandet faktisk regnet som den fremste rivalen til Depeche Mode, men maktet aldri å virkelig etablere seg hos et større publikum.

Låtrekkefølgen på Life In The Gladhouse er ikke kronologisk, og dermed får vi et dårlig bilde av bandets utvikling gjennom disse fire årene. Og utviklingen er interessant nok: Modern English har gått fra mørk og aggressiv post-punk til kunstrock og videre til sofistikert pop med strykere og strenger.

Gathering Dust er en av de første singlene som gruppen slapp i 1980. På denne tiden høres vokalist Robbie Grey påfallende ut som The Cure-frontmann Robert Smith. Låten bærer preg av at bandet er litt urutinert og usikre på sin identitet. Likevel er det mye spennende å finne her. Ved å legge trommene høyt oppe i miksen oppnås en suggererende effekt, med røtter i afrikansk stammemusikk. En annen tidlig singel, Swans On Glass, avslører inspirasjon til The Police og til samtidens kombinasjon av reggae og punk.

I 1981 kom debutalbumet Mesh & Lace, som inneholder noe av gruppens mørkeste og mest innadvendte musikk. 16 Days, som er åpningssporet på dette samlealbumet, starter med to minutter med romlyd i beste Brødrene Dahl Og Spektralsteinene-stil. Deretter følger en metallisk intercomdialog som muligens stammer fra en amerikansk prøvesprengning i Nevadaørkenen på 50-tallet. Det hele er veldig artsy, veldig The Cure. Det lånes mye fra punken på låten Black Houses, og den macho-aggressive fremtoningen peker også mot Iggy Pop.

Albumet After The Snow ble utgitt i 1982, og er lysere og mer tilgjengelig enn forgjengeren. I Melt With You er gruppens store hit. Det er en rett frem-poplåt med vers-refreng-vers-refreng, som slo igjennom på amerikansk radio og førte til at Modern English i flere år fremover definerte nettopp USA som sitt primærmarked. Typisk for gruppens ukommersielle innstilling er at de legger inn en kunstpause og en ekstra bro i låten, men det kunne ikke stagge dens store appell til samtidens platekjøpere. Nylig fikk den for øvrig en pris for å ha blitt spilt på radio over en million ganger.

En annen låt fra denne perioden som utmerker seg, er Carry Me Down; en ganske munter og lettbent halvakustisk låt som minner litt om Talking Heads’ Psycho Killer.

Det siste albumet Modern English ga ut som komplett band, Ricochet Days fra 1984, bærer preg av at bandmedlemmene er eldre og dyktigere, men avslører også en slitasje. De gode melodilinjene sitter lengre inne enn før. Platen tok et helt år å spille inn, og musikken kan ikke akkurat kalles spontan og ledig. Låten Heart viser utviklingen til Modern English best: Art-pop med strykerarrangementer. Blue Waves har en bassføring som har mye ‘Sting’ i seg, og sender tanker i retning både Message In A Bottle og gruppens egen I Melt With You, dog uten det samme hitpotensialet.

Etter Ricochet Days turnerte Modern English i nesten et år, hovedsakelig i USA, men den kommersielle suksessen uteble. Intern krangling, utmatthet og lunken interesse fra plateselskapet førte til at medlemmene gikk hver sin vei. Vokalist Robbie Grey har fortsatt Modern English med flere besetninger, med svært variert hell. Grey kunne like gjerne ha fulgt McDowells eksempel; gitaristen driver nå en bar i Thailand og nyter forhåpentligvis sin status som rockpensjonist.