And I Can’t Stand Still – En lapskaus av glede

And I Can’t Stand Still er en plate som blander sjangre smertefritt og hemningsløst. I løpet av den tiden rillene ruller, blir vi ikke kun servert nordisk jazz, men også afroamerikanske stemninger, afrikansk tradisjonsstoff og skakk blues i bildet av Tom Waits og Captain Beefheart. Alt malt sammen til en lydhør lapskaus og servert som Dadafon.

Med unntak av Kristin Asbjørnsen (kjent fra blant annet nevnte Krøyt) er ikke navnene på de som ellers utgjør dette orkesteret velkjente for menigmann. Men, det gjør da heller ikke særlig mye. Musikken holder likevel en veldig høy standard. Noen av bandets låter faller nesten inn i en ren afrikansk stil med Asbjørnsen på ektefølt, afrikansk vokal og bandet messende og dansende lek bak henne. På Alabama Song snur bandet lekent på flisa og gjør en cover av Weill / Brechts Aufstieg Und Fall Der Stadt Mahagonny som virkelig hadde vært Tom Waits verdig. Hard og skjør på en og samme tid.

Dadafon er i så måte et av de mest spennende bandene jeg har hørt i norsk jazz på lenge, og jeg synes Asbjørnsens prestasjoner på denne plata står frem som noe av det sterkeste hun har gjort. Hun er definitivt en av de sterkeste kortene til en ny, norsk jazzdiva med sin lekne stemme, sterke visuelle stil og et klart blikk for hva hun vil.

Men, resten av bandet står ikke langt tilbake for sin frontkvinne. På And I Can’t Stand Still er leken satt i fokus og det virker som om de har glemt at nysgjerrighet tok livet av katten, for Dadafon er både høyt og lavt. Det ser ut som om de er på jakt etter essensen av noe udefinerbart og på veien stopper de innom de fleste musikalske leire.

Den forrige inkarnasjonen av Dadafon, kjent som Coloured Moods, fikk også stående ovasjoner fra både norsk og internasjonal presse. Med det de har lært siden sist, ser det ut som om dette ikke blir det siste vi har hørt fra dette bandet. And I Can’t Stand Still er en sterk, levende debut fra Dadafon!