Et lys i mørket

Surferosa
Sister Sonny
Dubel Darr

(Bø, Kroa i Bø – lørdag 3. november 2001)

Kroa i Bø er sannsynligvis ett av de viktigste spillestedene her til lands. Det er også et sted som har klart å vise at man selv på såpass små steder klarer å holde et rikt konserttilbud ved like over lengre tid. Kroa kan i år feire 30 årsjubileum! I løpet av denne perioden har flere store navn – både internasjonale og nasjonale – spilt her, og hele tiden har de fungert som et lys i mørket for små studentsamfunn landet over. FMVN! ble opprettet for fem år siden for at musikk som ikke er så viden kjent også skal ha et forum å opptre i. Dette konseptet har nå spredt seg til Kristiansand, Oslo og Trondheim og det skal bli spennende å se hva som skjer på den fronten i fremtiden.

Uinteressert publikum
Etter alt jeg har hørt om Kroa og deres liv og levnad, må denne anmelder likevel si at han ble litt skuffet over kveldens publikum og deres respons til det som foregikk på scenen. I løpet av store deler av kvelden virket det som om mange av de tilstedeværende hadde mer lyst til å sladre med sidemannen enn oppleve musikken fra scenen. Dette satte sitt preg på konsertenes forløp, og svekket dessverre noe av helhetsinntrykket.

Surferosa

Etter et spennende show med pyro og fyrverkeri utenfor Kroa, trakk man inn i storsalen og ble budt tidsriktig popmusikk, inspirert av åttitallets lydvegger. Surferosa kan ha noe å by på med sin musikk, men klarte dessverre ikke overbevise undertegnede denne gangen. Til det slet de med for grumsete lyd og et sett som ikke satt helt som det burde. Det ble for lite variasjon i lydbildet, noe som ødela for spennet mellom stille- og støy som ser ut til å være et vesentlig element i bandets uttrykksform.

Surferosa har likevel et gjennomført visuelt uttrykk, hvor sterke tråder tilbake til åttitallets moter og livsstil tydelig kan spores. Dette klarer de å kjøre gjennom på et forsåvidt tilfredsstillende vis, men på en slik kveld – midt i Telemark og med et sparsomt befolket publikum – ble det hele likevel litt feil. Det var vanskelig å tro helt på dem, selv om de jobbet hardt for å få musikken ut i mørket. Særlig fremtredende var vokalisten, som bidro med en intensitet som sikkert ikke ville virket ukjent for Lise Karlsnes i Briskeby.

Dubel Darr

Dubel Darr har med sin debut Hardcore Prono fått anmeldere landet over til å legge seg flate. Og flere av de tilstedeværende uttrykte sterke forventninger til bandets konsert. I stor grad serverte gruppen også varene.
Med frontfigur Rakel Aurjord, med sin sterke stemme, i spissen bar forestillingen preg av at Dubel Darr er et band hvor spillegleden er fremtredende. Gjennom sin mytiske popmusikk klarte de å brolegge gapet mellom Stina Nordenstam og Jamiroquai, uten å miste sitt nordlige særpreg.

Skaper forventninger
Det er en glede å kunne si at dette bandet er enda et bevis på at det står sunt til i norsk musikkliv om dagen. Dubel Darr er en del av en ny generasjon med band som våger å være respektløse med tradisjonene, samtidig som de ikke lar seg prege for mye av bransjens satte retningslinjer. Store deler av deres sett ble denne kvelden presentert på en måte som overrasket og skaper høyere forventninger til deres fremtidige trekk. På en og samme tid klarer de å spinne ut sine popmelodier, mens de krydrer det hele med lette strøk av jazz, disco og funk med en artig og ny vri.

Sister Sonny

Selv om Sister Sonny var det definitive hovedbandet denne kvelden, klarte de ikke samle nevneverdig flere tilskuere rundt segg enn de to foregående gruppene. Hva dette skyldtes er jeg usikker på, men det virket ikke som om dette preget bandet i noe særlig grad; slik det heller ikke hadde preget de to andre gruppene.

Sister Sonny kan regnes som en av spydspissene i musikkmiljøet fra Bergen. Sammen med Kings Of Convenience og Röyksopp har de grepet et godt tak i tristessen, og fremstår for tiden som et av de bedre orkestrene her til lands. Denne kvelden klarte de å heve seg over det noe trauste publikummet, og konsentrerte seg heller om de engasjerte sjelene helt i front. Med en sterk scenepersonlighet i Pedro Carmona-Alvarez tok bandet grepet tidlig. Tidvis hamret de løs, mens tidvis smøg de ut sine perler til publikum i salen.

Lekne
Undertegnede ble overrasket over at gruppen var særdeles lekne, og at de etter konserten virket inspirert av det settet de klarte å levere gjennom konserten. Sister Sonny klarer å gripe tak i seg selv og sitt uttrykk på en måte som må til dersom man skal kunne regnes med på et internasjonalt nivå. Dette gjør Sister Sonny ved å gjøre ting på en overraskende uanstrengt måte. Lydbildet deres er en særegen blanding av lapsteel-gitarer og digitale effekter som gjennom deres søken etter de gode melodiene, finner fram til oasene man kan definere som objektivt og god musikk.

Alt i alt var dette en spennende kveld i FMVN!s regi (til tross for et noe labert oppmøte). Et slikt forum kan raskt bli et godt støttesystem for landets mindre, og gjerne mer alternative band.