The Fake Sound Of Progress – Hardtslående nu-prog

Lostprophets er et ungt band som satser på å gripe tak i noe eget. Men jeg må si at jeg ikke trodde de skulle klare brasene i det de griper tak i to slitne musikalske leire innen rocken. Progrock har blitt utskjelt i snart en generasjon, mens nu-metal er i ferd med å synke ned i en myr av klisjeer og standardiserte riff. Men ettersom The Fake Sound Of Progress fosser frem, låter det slett ikke dårlig. Snarere står bandet relativt støtt på det noe uvanlige fundamentet de legger frem.

Mye av det detaljerte lydbildet som gjør et band som Dream Theater til en slitsom overdose av glatthet, trykkes på denne utgivelsen sammen med et hardtslående monster av en lydvegg som like gjerne kunne vært en del av malen til Limp Bizkit og deres like. Men der denne lydveggen i fingrene på mindre fintfølende band fort blir gjørmete, klarer Lostprophets å skape en finstemt murvegg bestående av mange fine detaljer.

Kobrakai er en av flere låter som turer frem med hardtslående never og snerrende flir – river tak i lytteren før de toner ned i verselinjene og tukler med lekne jazzlinjer. Men ikke uten et hardt spark midt der det gjør mest vondt; i det refrenget titter frem. Og før denne anmelderen vet ordet av det, er trampingen av takten til stede mens hodet farer fra side til side i tråd med trykket fra høyttalerne. Det fenger altså!

Likevel, og midt i all rosen, må det også nevnes at man nok ikke kan forvente at bandet kommer til å skrive seg inn i historiebøkene med det første. De har ikke det visjonære blikket til band som Rage Against The Machine og Faith No More. Resultatet her blir til tider litt anonymt i forhold til disse kjempene (selv om de tar godt tak i flere av sine samtidige), og bandet savner noe av det udefinerbare som gjorde de to førstnevnte til kjemper innenfor sine sjangre.

Alt er likevel ikke like vellykket på The Fake Sound Of Progress. Til det låter plata til tider for lite original. Men spillegleden i kombinasjon med det utrolig tette lydbildet, gjør sitt til at denne platen likevel snuser på nedsiden av toppkarakterene.

De verste motargumentene lar undertegnede ligge til bandets neste utgivelse står for døren. Denne gangen er det godt nok til å la seg rive med i dansen.