Neon Lights – Direkte pinlig

Neon Lights er et album utelukkende bestående av coverlåter Jim Kerr & co. har spillt inn for å beære sine forbilder. På midten av åttitallet vokste Simple Minds seg til et band i stadionstørrelse, men det er grenser for hva de skal få lov til å servere sine gamle fans (det finnes garantert fremdeles noen der ute som aldri klarer å bli ferdig med åttitallet). Men Neon Lights er, til tross for at Kerr avslører at han faktisk har god smak, intet mindre enn et hån mot komponistene som står bak låtene her.

Platas tittelspor henviser for eksempel til Kraftwerks klassiker fra 1978, hvor Simple Minds forsøker å framstå som et elektronisk databand istedet for å tilføre låten noe nytt og heller gi sitt låten sitt eget særpreg. Det samme skjer i The Man Who Sold The World og i The Needle & Damage Done. Her prøver de nærmest å bli henholdsvis David Bowie og Neil Young. Bedre blir det ikke når de forsøker å tolke sine samtidige, som når de gjør Echo And The Bunnymens Bring On The Dancing Horses, til en latterlig elendig kopi av originalen.

Simple Minds prøver riktignok å tilføre spor som Van Morrisons Gloria, Pete Shelleys (Buzzcocks) Homosapien, Patti Smiths Dancing Barefoot og The Doors’ Hello I Love You et eget og alternativt elektronisk komp, men går også her på trynet så det suser. Formatet kler dem bare ikke litt en gang. Og da har jeg ikke en gang vært inne på hvor ille det blir når de prøver å tolke Roxy Music (For Your Pleasure) og Velvet Underground (All Tommorrow’s Parties).

Neon Lights – Originals As Played By Simple Minds – som er platas fullstendige tittel – er en direkte pinlig affære som lytterne og alle med en viss respekt for musikk burde vært spart for. Ikke minst burde de ha spart seg selv for den nedverigelsen det i ettertid må være å oppdage at det er de selv som står bak et slikt makkverk av en utgivelse.

Om det i seg selv ikke er nok at de maltrakterer låter som i utgangspunktet alle er klassikere, så ødelegger de i tillegg restene av tilliten de eventuelt fremdeles måtte ha tilbake fra sine mest trofaste fans. Selv Duran Durans desperate forsøk på å gjøre et tilsvarende coveralbum for noen år tilbake står som en milepæl i musikkhistorien hva covertolkninger angår i forhold til dette.

Nei, Simple Minds burde ha gitt seg mens leken var god, og burde ihvertfall aldri begitt seg ut i dette slappe forsøket på å kapre tilbake gamle tilhørere ved hjelp av andres låter. For det beste som kan sies om Neon Lights er at dette stinker – fra ende til annen!