The Oliver Twist Manifesto (Or What’s Wrong With Popular Culture) – En sexer på sleskometeret

Det er alltid slik med Luke Haines. Du vet hva du får, nemlig detaljerte beskrivelser av alle slags sykelige tilbøyeligheter som eksisterer i samfunnet. Og mer. Sunget med en engelskmanns aristokratiske overlegenhet, og pakket inn i sukkersøte refrenger. Det er som om de bisarre komikerne Rik Mayall og League Of Gentlemen skulle krysses med den sukkersøt-sære musikeren BabyBird. Et godt argument mot genmanipulering, vil noen sikkert mene.

Undertittelen What’s Wrong With Popular Culture kunne godt vært navnet på livsprosjektet til Luke Haines. Vi snakker tross alt om mannen som gjennom ypperlige The Auteurs ga ut en plate som nesten bare dreide seg om barnemord. Eller rettere sagt folks avskyelige og morbide nysgjerrighet på detaljer rundt tabubelagte temaer som drap på barn, skimtet gjennom tabloidpressens perverterte kameralinse.

Låten Death Of Sarah Lucas tar dette videre. Temaet er drap på kjendiser, utvilsomt inspirert av mordene på så vel John Lennon som Jill Dando. Haines beskriver det sinnsyke i den nesten hemningsløse tilbedelsen av samfunnets ikoner, og hvordan det kan gå helt galt.

Haines har alltid hatt en over gjennomsnitts interesse for døden. What Happens When We Die handler om nettopp dette. «I remember your father as a ghost, not an old man diagnosed with cancer. Ten weeks later, lying in a hospice bed, learning how to die.» og «Will the dead outnumber the living? The silent majority?»

Tusen giftige tunger kan ikke synge så ondskapsfullt som Luke Haines på låten Discomania. En slesk rytme utgjør hele melodien; i det hele tatt er dette en klar sexer på sleskometeret. På Christ låner Haines fra Leonard Cohens Bird On The Wire. Rock’n’Roll Communique No 1 minner om noe fra Pink Floyds The Wall, sydd inn i Velvet Undergrounds Sunday Morning.

Som alltid kler han tekstene sine i de fiffigste og mest tidløse notedrakter. Mannens teft for gode refrenger overgås bare av hans skarpe sarkasme. Og så får vi håpe at det ikke er noe i den pompøse trusselen han fremsetter i en av tekstene på The Oliver Twist Manifesto: «At the age of thirty-three and a half, the time that Christ spent on Earth, I decided to cut all ties with show biz.» I en verden hvor folk leser Se & Hør og stemmer Valgerd Svarstad Haugland inn på tinget, trenger vi en mann som Luke Haines.