The Great Divide – Ikke helt i toppslag

Willie Nelson er fortsatt i besittelse av en distingvert stemme og en utpreget sjarme, men dessverre er deler av låtmaterialet for svakt denne gangen.

Nelson har på dette albumet alliert med seg med låtskrivere og samarbeidspartnere som Matchbox 20 og Bernie Taupin. Men dessverre bidrar også dette til at han til en viss grad går i fella og blir fryktelig pompøs, noe som slett ikke kler mannen. Be There For You (duett med Sheryl Crow), This Face og Don’t Fade Away er eksempler på dette, der arrangementene etterhvert tar sånn av at det blir rent ut ubehagelig.

Bli ikke overrasket om Celine Dion utgir coverversjoner av disse låtene. Man har av uforståelige grunner også funnet det formålstjenlig å spille inn Cyndi Laupers gamle sviske Time After Time. Det kunne den godeste Nelson godt ha spart seg bryet med.

Sånn. Da var vi ferdige med de dårlige nyhetene, for heldigvis er det også mange oppturer her. Det starter riktig så bra. Åpningslåten Maria (Shut Up And Kiss Me), skrevet av Rob Thomas (fra nettopp Matchbox 20), er fengende countrypop med innslag av R’n’B-blåsere. Duetten med Lee-Ann Womack i Mendocino County Line balanserer også på riktig side, og er et vakkert øyeblikk. Best av alle låtene er kanskje tittellåten, den eneste Nelson har skrevet selv. Denne har fått et lavmælt arrangement som kler Nelson bedre enn det pompøse som preger deler av platen.

Lydmessig er dette albumet altså nærmere pop enn country, og kan vel i så måte sies å passe godt inn i den såkalte Nashville-countryen. Det er egentlig synd, for det er liten tvil om at Nelson kler bedre å være cowboy enn smørsanger.

Alt i alt er The Great Divine er ganske vellykket utgivelse, som nok til en viss grad reddes inn av Willie Nelsons karisma og utstråling som artist. Nettopp denne sjarmen var i ferd med å skaffe Nelson den fjerde stjernen på skalaen, men så hørte jeg This Face og Don’t Fade Away en gang til og ombestemte meg. Synd…