Dinosauric Futurobic – Tyrannosaurus WE
WE er tøffe. Svært tøffe. Sånn Oslo-tøffe, med arrogansen liggende som et lett lag utenpå og med gitarene i lett erigert stilling. Men bandet er noe mer enn bare tøffe. De er også gode!
På sin ørtende utgivelse Dinosauric Futurobic viser WE akkurat hvor gode de er, og kjører løpet helt ut med sin skråsikre retro-psykedeliske-boogie-stoner-heavyrock. Tittelen er faktisk svært så betegnende.
Som et av de mest hardtarbeidende rockband i Norge, så høres det at dette bandet er tighte etter utallige konserter både i Norge og på kontinentet. Merkelig nok har de aldri helt dukket opp fra undergrunnen, men det er snart på tide å innlemme WE i det gode selskap. For Dinosauric Futurobic er et monster av et album.
Hør bare på Carefree – som uten problemer ville ha glidd rett inn som det perfekte spor for Easy Rider 2 anno 2002. Krisptørre gitarriff i kjøretempo er oppskriften på den låta. Men WE liker seg også godt når de kan seigpine instrumentene sine i et lavere tempo. Som i tittellåta, der vokalist Thomas Felbergs begrensede, men ultrakule stemme, messer ut budskapet (hva nå i all verden det er), og gitaren er seigere enn sirup.
We fremstår som en skitten og skeiv hybrid av Led Zeppelin, Black Sabbath, Primal Scream, Oasis (bevares!), Kyuss og… tja? King Crimson kanskje? Sikkert er det at om man bare lar Dinosauric Futurobic krype innpå i løpet av noen gjennomspillinger, så blir den liggende der en god stund. Om det kanskje blir vel ensformig i lengden, så er det mange detaljer og lekre instrumenteringer her som vil behage de fleste som har en anelse om hva som er godt spilt eller ikke.
Men fra første tone er det lett å skjønne at her er det snakk om et kvalitetsband. Et kvalitetsband med det sjeldne talentet til å lage låter som evner å både pirre, bevege rockfoten og bli igjen i kroppen etterpå.
Dette bandet har allerede kommet såpass langt i sin artistiske utvikling og polering av lyden sin, at det ikke er rart at det store utland for lengst har fattet interesse for dem. Vi er treige her hjemme, det er sikkert. Men nå er det på tide å anerkjenne hva dette bandet faktisk står for. Og sammen med El Caco, viser WE at de for lengst er klare for det internasjonale markedet.
Men det er klart at man bør ha sans for tung tung småpsykedelisk rock, som ikke blottlegger alle melodiske og låtmessige kvaliteter med en gang, men som sniker seg innpå deg og blir der.
