England, Half English – En snill gutt

Billy Bragg-plater blir en stadig mer sjelden begivenhet. Den siste regulære langspilleren hans var William Bloke i 1996. Den tidligere punkeren i Riff Raff slo seg opp som rasende protestsanger i åttitallets Storbritannia; – den store Margaret Thatcher-epoken. I dag er ikke de politiske motsetningene spesielt store på øyriket, og dermed har Bragg mindre mat til sangene sine.

Den andre grunnen er engelskmannens arbeid med å sette musikk til gamle, bortgjemte Woody Guthrie-tekster. Dette har vært Braggs hjertebarn siden midten av nittitallet, og resultatet er to svært viktige og vakre Mermaid Avenue-album. Bragg er tydelig preget av denne perioden, og savnet av samarbeidspartnerne Jeff Tweedy og Jay Bennett (Wilco) har drevet han til å rekruttere folk fra The Faces, Mekons og Shriekback til backingbandet The Blokes.

Likevel er det de enkle låtene Bragg scorer mest på. Som for eksempel Distant Shore, en stille og ukomplisert vise om hvordan det er å være flyktning i «Festning Europa». Bragg har også hatt en heldig hånd med Take Down The Union Jack, som handler om den meningsløse britiske unionen, «Just an economic union that’s passed it’s sell-by date».

Det er vanskelig å skape engasjement i tider der verden ikke lenger er svart-hvit, men ingen skal påstå at Bragg ikke forsøker. Men når han raser mot globaliseringen i sangen NPWA, blir det bare pinlig. Slagordet «No Power Without Accountability» (derav NPWA) blir neppe slagordet til de oppvoksende generasjoner.

St. Monday er en ganske typisk Bragg-låt, med mannens karakteristiske lune engelske humor. Her advokerer han for å avskaffe mandag som arbeidsdag, noe det ikke er vanskelig å være enig i. Jane Allen og Another Kind Of Judy er mer trivielle. Melodilinjen er god på begge sangene, men vi har hørt de før.

Noen ganger tror Bragg at han er Ian Dury. Andre ganger Peter Gabriel, før han slår over i liksom-reggae á la Sting. Ingen av disse maskene passer spesielt godt til den stornesede skalden fra Barking.

Likevel er det ganske fornøyelig når han kler låtene sine i lyddrakter fra Midtøsten, India og Jamaica. Det er umulig å ikke dra på smilebåndet når man hører Braggs erkeengelske cockneystemme forent med brasilianske trompeter på Baby Faroukh, eller når han snakkesynger sine betraktninger om engelsk identitet gjennom tittellåtens multikulturelt lappeteppe.

Dette er langt fra det beste vi har hørt fra Billy Bragg, men heller ikke det verste. Og siden det fort vekk kan gå seks nye år før neste albumutgivelse fra den gamle sosialisttrubaduren, kan du like gjerne kjøpe England, Half English.