Saybia – Ingen sensasjon

Mye av denne musikken lyder mistenkelig likt størrelser fra Storbritannia, men hvem gjør vel ikke det nå for tiden. Saybia fenger ikke sånn helt umiddelbart for undertegnede, men de har likevel absolutt noe ved seg. Vokalist Søren Huss har en vakker stemme, og resten av besetningen vet å traktere sine instrumenter riktig. Men det tar som sagt en stund før man klarer å rette ett hundre prosent oppmerksomheten mot dem.

Hvordan de har oppnådd denne voldsomme suksessen i Danmark har jeg litt vanskelig for å se, men dette kan selvfølgelig skyldes at vi her hjemme er bortskjemt med langt bedre alternativer innenfor samme sjanger.

Saybia har som så mange andre jobbet hardt, og ikke minst lenge, før de endelig klarte å snike seg gjennom den danske lytterskarens nåløye. Fra 1993, og frem til det nye århundredet vi nå må begynne å innse at vi befinner oss i, var det bare de færreste som nikket anerkjennende da det danske bandet ble nevnt. Men så, sommer og høst 2001, kom det endelig litt vind i seglene. Fra sommeren av ble plutselig Saybia noe mange dansker snakket om. Ja de snakket faktisk så mye at Saybia stakk av med Danmarks Radios P3-pris.

Musikkmagasinet kåret dem videre til årets nye navn. Nominasjonene kom på rekke og rad. Ingen ting å kimse av altså. Selv her i gamlelandet har man latt seg engasjere, og like godt gjort plass til dem på Ullevål Stadion mellom popyndlingen Sondre Lerche og de som gjorde Norge kjent i resten av verden; a-ha. Imponerende.

Men man må bruke litt tid på å vende seg litt til musikken til Saybia før man klarer å godkjenne den helt. For den er slett ikke irriterende. Bare litt skuffende i forhold til det jeg hadde forventet av et band som har fått så mye oppmerksomhet. Vakkert altså; men på ingen måte noen sensasjon i musikkverdenen.