Og debatten fortsetter…

I artikkelen prøver Slettemark å forsvare den etter hvert så forhatte sjangeren, og har høstet stor ros for dette. I Dagbladet utgave fredag 5. april fører musikkjournalist Håkon Moslet debatten videre, med en etter mitt syn tvilsom og lite gjennomtenkt artikkel, der han fastsetter at det er tull og tøys at denne sjangeren fortjener respekt. Moslet har rett i at dette er en interessant debatt, men da må den også føres på seriøse premisser i stedet for smålig synsing.

For det første vises det liten evne til å skille mellom de utallige bandene som av en eller annen grunn har falt inn under denne sjangeren. Det å påstå at nu-metal i seg selv er dårlig, vitner om liten innsikt i hva dette begrepet omfatter. Jeg velger å dele dagens nu-metal inn i tre leire.

Satte ny standard
Den første omfatter bandene som faktisk var med å opprette selve sjangeren på midten av nittitallet, og som fortsatt holder svært høyt nivå på sine utgivelser, i tillegg til å ha hatt kommersiell suksess. Korns legendariske debut fra 1994 kan settes som en milepæl innen hardrocken. Bandet satte en helt ny standard for ungdomsvennlig aggressiv musikk, og fungerte på en måte som en overgang mellom grunge og nu-metal. Året etter kom Deftones’ Adrenaline, også dette et album som i stor grad skulle påvirke utviklingen av hardrocken på nittitallet. Etterhvert fulgte System Of A Down og Slipknot. Begge med særdeles karakteristiske lydbilder og suverene førsteutgivelser.

Boyband?
Den andre leiren inkluderer gruppene som går under betegnelsen «boyband med tatoveringer» i Dagbladets debattforum. Eksempelvis Papa Roach, Linkin Park, Staind og så videre. Limp Bizkit faller også til dels inn i denne gruppen. Grunnen til at jeg sier «til dels» er at bandet faktisk viste svært lovende takter både på debutalbumet Three Dollar Bill, Y’All og oppfølgeren Significant Other. Men siden har bandet mer eller mindre gått opp i limingen musikalsk og tekstmessig.

Alle disse nevnte bandene har i en eller annen sammenheng blandet rap og metal. Dette fenomenet er jo i seg selv verdt en diskusjon, men det får bli ved en senere anledning. I mangel på en mer spesifikk sjanger havnet disse i gruppe med de nevnte «old-school» nymetallbandene. Fellesnevneren her er at alle disse gruppene har hatt minst én stor hit som har gjort det bra på listene verden over.

Leir nummer tre omfatter band som har hatt minst én stor hit kommersielt sett, og som samtidig har gitt ut svært bra plater. Et godt eksempel på et slikt band er Disturbed. Deres foreløpig eneste utgivelse The Sickness fra 2000, er etter mitt skjønn en fabelaktig plate (jeg vet at mange er uenig med meg her). Det dukker stadig opp nye band som klarer å løsrive seg fra rapmetal-standarden og gjøre seg bemerket med ypperlige utgivelser, samtidig som de automatisk faller inn under kategorien nu-metal.

En fornærmelse
Moslet bommer stygt ved å kun konsentrere seg om en av disse gruppene. I artikkelen hans nevnes tre nu-metal band: Limp Bizkit, Linkin Park og Papa Roach. Problemet er bare at mange band som er nevnt i den første kategorien hadde blitt grovt fornærmet ved å bli sammenlignet med Limp Bizkit eller Papa Roach. Dette er elementær kunnskap for de som har fulgt litt med på sjangeren de siste årene.

Dette er for all del ikke ment som noe personlig angrep på Håkon Moslet, men mer en oppfordring til å sette seg litt mer inn hva som faktisk foregår før man rakker ned på en hel sjanger.