Det Blå Arret – Blues for en av de dagene
Søndagsformiddagsmusikk. Jeg har nesten slitt ut en utgave av Norsk Utflukts debut Med Lyset På i 1993. Den fulgte meg gjennom hele studietida på universitetet.
Tunge dager derpå midt i uka, svekkede søndagsformiddager i brun bakrus og angstfylte stunder med dårlig hukommelse – alle akkompagnert av Kåre Virud, Baard Slagsvold, Tore Wildhauer og Lars Saabye Christensen.
Førsteskiva inneholder blant annet det legendariske diktet Gutta i en seig, mørk bluesversjon samt en fengslende pastisje av barndomsdiktet Soiré.
Ergo er det vanskelig å toppe debuten. De maktet det ikke med oppfølgeren Diger Og Gul i 1997, og klarer det ikke denne gangen heller – bare nesten. Grunnstemningen er ikke overraskende blå – bekmørk blå blues for en av de dagene, en av de dagene livet ikke smiler til deg, men ler av deg.
Aller mørkest er det i nøkkelkuttet Tida Som Går, hvor fortelleren har mistet noen og ikke har klart å komme seg videre. «Jeg synes jeg hører noen komme opp trappa / Men det er bare tida som går». Saabye Christensen synger ikke, men leser – noe som fungerer fortreffelig på de rolige kuttene.
Der tempoet skrus opp noen hakk synger Kåre Virud, mens de i andre låter deler på jobben – som i Hawaii – skivas kanskje mest fengende spor. Raspende lesning om flom og fadeser avløst av lystigere sang: «Det er ingen trøst / Det er høst i mai / Og dama tok prammen / Og rodde til Hawaii».
Flott er også Postbudet, om postmannen som vet hvor alle bor, men som selv ikke får noen brev. Virud synger alene, og gir den melankolske historien et sorgmuntert preg.
Og la det være sagt med en gang; Saabye Christensen skriver bedre tekster enn noen andre. Noen eksempler:
«Det blå arret / Gjennom den akustiske sorgen / Og den elektriske latteren / Det ene øyet gråter / Det andre øyet ler / Og det tredje øyet ser» (Det Blå Arret)
«Og som en strek gjennom drømmen / Kommer dagen med sitt stål» (Din Håpløse Mann).
«Trærne på Briskeby har tent lightere av løv / Og øverst i spiret sitter gud og tørker støv» (Mannen På Trappa).
Når tekstforfatteren nylig har vunnet Nordisk Råds litteraturpris, er det kanskje lov å vente slike gullkorn. Og historier. Saabye Christensen har selv kalt 404 M.o.h. en roman, og Lang Tids Varsel og Minibar Blues har begge novellistiske kvaliteter.
Debutplata hadde ingen svake låter og var mesterlig jevn, mens Det Blå Arret har et par mindre magiske øyeblikk. Nevnte 404 M.o.h. er, teksten til tross, noe stillestående musikalsk. Nesten I Live er platas mest anonyme spor.
Likevel er dette så feiende flott at du bør bli med på utflukten. Kjøp plata og pakk picnic-kurven
