Song Against Life EP – Intet nytt fra østfronten

Nittitallets svenskpop, anført av band som The Cardigans og The Wannadies, er i ferd med å bli en svøpe for deler av svensk musikkliv. Mens dagens relevante britiske band unngår britpopen, skyr gode svenske band og artister svenskpopen. Denne småsjarmerende, liksom-melankolske uttrykksformen stinker i dag av stagnasjon, platthet og stereotypi.

David & The Citizens prøver riktignok å mikse inn noen elementer av skjev gitarrock á la Soundtrack Of Our Lives. Skjønt prøver og prøver. Sluttproduktet bærer preg av at bandet har hatt et pragmatisk forhold til både visjon og fremføring. Det låter skjevt for skjevhetens skyld. Skakt av ren kjedsomhet. Vi får håpe at det festivalaktuelle bandet kvikner til utover sommeren, for Song Against Life EP er et solid stykke venstrehåndsarbeid.

Vi har hørt melodilinjene før, og verselinjene følger opptrådte løyper og er preget av en lettsindig og umoden omgang med poesi. Nødrim av typen «All that’s very nice / But this is a song against life» og plumpe setninger som «You live in hell / You live in heaven / Or somewhere in between / Like some TV-dream» gjør det vanskelig å ta David & The Citizens på alvor. Flere steder er det banale skrivefeil i teksten som er trykket på innsiden av coveret, nærmest til spott og spe.

I tillegg har herr David Fridlund en heller hjelpesløs engelskuttale. «Life» blir til «läif», akkurat som hos den svenske kokken i The Muppet Show. Kanskje en idé å holde seg til sitt eget morsmål? For å gjøre dårlig til verre, er vokalen er dvask og sutrete. Det er som å høre Evan Dando i dårlig marihuanarus.

Tittellåten er brukbar, hvis man ser bort fra alt det overnevnte. Fridlund får til en pen duett med en kvinnelig sanger som imidlertid ikke er kreditert på innsiden av coveret. Norway, America, Australia fenger også ganske bra. Det skulle da også bare mangle, når man stjeler så til de grader fra Bob Dylans Leopard Skin Pillbox Hat.