A Hundred Days Off – Technoguder vender tilbake

Det skal riktignok en del til for å overgå technoklassikere som Dubnobasswithmyheadman fra 1993 og Second Toughest In The Infants fra 1996. Spesielt med tanke på at den elektroniske scenen har gjennomgått en total forvandling siden Underworld dominerte grenen midt på nittitallet. Det gjør da heller ikke Underworld med denne plata, men likevel er det hyggelig å kunne konstatere at duoen ihvertfall er i ferd med å finne tilbake til godformen.

Underworld gjør i bunn og grunn stort sett det de alltid har gjort på A Hundred Days Off: Serverer god og suggererende elektronisk musikk. Kanskje er de ikke fullt like dystre som de var det for seks-syv år tilbake, da de denne gangen har skjult mengder av sjelfylte stemninger blant sine mer elektroniske dippedupper, men dog. Materialet er likevel betraktelig mørkere i formen enn hva mange nyere navn som opererer innenfor beslektede sjangre hoster opp på dagens elektroniske musikkscene. For som i tilfellet grunge, er også techno et begrep ingen snakker eller bryr seg om lenger. Det er strengt tatt likevel nettopp dét vi fremdeles må kunne karakterisere Underworlds musikk som.

A Hundred Days Off vinner på en svevende og lekker produksjon. Rent konkret er det i seg selv kanskje ikke så fryktelig mye å fortelle om selve låtmaterialet, bortsett fra at Underworld synes å ha bygget det hele opp basert på erfaring og lang fartstid i gamet. Her finnes heller ingen ny Born Slippy, og omtrent ingenting av det vi her får servert vil naturlig finne veien til hitlistene.

Tross dette fungerer A Hundred Days Off godt til sitt formål, da plata består av utsøkt lyttemusikk som på ingen måte virker tilfeldig sammensatt. Tvert imot kan det virke som om veteranene har konstruert sin musikk basert på en sjelden stilsikker og gjennomført plan.

Som vanlig når det gjelder Underworld har også de enkeltstående låtene på A Hundred Days Off relativt lang spilletid. Singelsporet Two Months Off er intet unntak med sine ni minutter og syv sekunder. Stilen varierer ellers fra det rytmisk suggererende til det atmosfæriske og ambiente – hvor musikken hele tiden synes å være i en slags fremdrift. Det meste her er virkelig godt å lytte til, og har nærmest en lindrende effekt i disse turbulente tider hvor terrorfrykt og selvmordsbombere dominerer nyhetsbildet hvor enn vi snur oss.

Underworld er kanskje ikke verdens mest interessante eller mest nyskapende band i 2002, men makter mot formodning likevel å levere et produkt som holder mål, for ikke å snakke om liv i en mer eller mindre avdød sjanger. Godt jobbet!