Kissin Time – Trofaste Faithfull svikter aldri

Med sin rustne, men kledelige, whiskeyrøst åpner Marianne Faithfull plata med ønske om Sex With Strangers. Hvor nært eller fjernt fra sannheten det er skal vi ikke spekulere i, men med tanke på hennes mange og celebre forhold til diverse Stones-medlemmer og andre rockere på sekstitallet, var de hun delte seng med ihvertfall ikke så veldig «fremmede» individer.

Sex With Strangers, som hun forøvrig fremfører med sin medkomponist Beck, er en frisk og småfunky åpning på et album som skal vise seg å by på mange flere sider av en moden kvinne som høyst sannsynlig har mer livserfaring enn de fleste av oss. Ihvertfall i forhold til de fleste som dette albumet synes å være laget for. For Kissin Time har utvilsomt et ungdommelig, og i stor grad elektronisk tilsnitt. Dette er ikke akkurat musikk laget for bestemor, selv om folk fra hennes egen generasjon også vil kunne ha mye glede av plata. Men brorparten av hennes publikum i 2002 vil etter alt å dømme i stor grad vil være på samme alder som hun selv var dengang hun først havnet i rampelyset – på det ville og frisinnede sekstitallet.

Låtutvalget på Kissin Time er generelt sett av det mer behagelige slaget. Men det blir aldri kjedelig for av den grunn. For Marianne Faithfull har en sjelden god teft for gode melodilinjer som passer hennes stemmeleie godt. Arrangementene bygger oppunder de i utgangspunktet gode komposisjonene, som hun ved hjelp fra produsenten (som på vårt promoeksemplar ikke er navngitt) har fått mye ut av hvert enkeltspor. I første halvdel av plata serveres alt fra elektobeat, som i The Pleasure Song, til det mer akustiske balladepreget i Becks Like Being Born. Lytteren geleides så til den lekre I’m On Fire og deretter til den noe mykere Wherever I Go. Begge disse framføres sammen med Billy Corgan.

Albumets andre halvpart åpner med førstesingelen Song For Nico (forøvrig skrevet av Dave Stewart), som er tilegnet en av hennes samtidige kolleger som ikke skulle vise seg å ha like stor overlevelsesevne som Faithfull. Ordene taler for seg selv: «Yes she’s in the shit / Though she is innocent / Yesterday is gone / There’s just today / No tomorrow».

At Jarvis Cocker og Pulp har hatt en finger med i spillet i tilblivelsen av Sliding Through Life On Charm er tydelig, men samtidig også en typisk Faithfull-låt. Love & Money dukker så opp som et litt anonymt mellomspill, før hun igjen gjør en låt sammen med Beck; den slående balladen Nobody’s Fault. Til slutt kommer platas aller sterkeste enkeltspor, tittellåten Kissin Time, som framføres sammen med Blur i et uimotståelig lekkert arrangement. Akkompagnert av Damon Albarns snodig og svært så sytende stemme i bakgrunnen!

Konklusjon: Kissin Time har blitt atter et klassisk og glitrende popalbum fra Marianne Faithfull, og står sammen med blant annet Broken English (1980) og Vagabond Ways (1999) som et nytt høydepunkt i den aldrende damas stadig mer overbevisende platekarriere.