Intergalactic Sonic 7 – Sterk samling fra unge veteraner

Går man litt mer i dybden i materien her, så oppdager man raskt at Ash likevel ikke kan karakteriseres som et rent popband i ordets rette forstand. De kom for alvor inn på arenaen i 1996 med poppunk-singlene Goldfinger og Oh Yeah (begge fra det helstøpte debutalbumet 1977). Siden har de blitt noe eldre, men fullstendig uten å ha mistet gløden de var i besittelse av i begynnelsen av karrieren. De kan i dag som 25-åringer stolt kikke tilbake på et særdeles vellykket utvalg av sterke singellåter.

Fra sin første offisielle singelutgivelse Jack Names The Planet fra 1994 til årets Envy viser Ash at de har vært et sjelden stødig band innenfor sitt segment. Uten at de har vist seg i nærheten av å være like robuste er det vel egentlig bare Muse som kan måle seg med Ash i så måte.

Nord-irenes energiske poppunk-stil gjennomsyrer det meste av materialet på denne samlingen, som ellers understreker at bandet hele tiden har hatt et solid grep om det de holder på med. Gruppas studioalbum har kanskje ikke i samme grad som denne samleplaten vist Ash’ styrke som eminente popsnekrere. Men her blomstrer alle høydepunktene opp side om side. Klassiske Ash-komposisjoner som Burn Baby Burn, Girl From Mars, Shining Light, Goldfinger og Oh Yeah åpenbarer seg sammen med ikke fullt like store hits, men like fengende innslag som Jesus Says, Sometimes, Kung Fu og Numbskull.

Verdt å nevne er også at Intergalactic Sonic 7″s i første omgang kommer med bonusplata Cosmic Debris, som tar utgangspunkt i B-sider og annet sjeldent Ash-materiale. Eneste ankepunktet her er at gruppas lekne cover av ABBAs Does Your Mother Know ikke er å finne her.

Ellers bør det kanskje nevnes at rockklubben Hulen i Bergen, er nevnt som et av de første navn på den ellers så usannsynlig lange takkelisten gjengen har hyllet i omslaget.