Magic Hotel – Billig hotell

Toploader har allerede fått mye kjeft for denne plata. De har blitt beskyldt for å «forplatte» indiebegrepet, og for å tilføre noe unødvendig og kjedelig i engelsk musikk. For det første: Indiebegrepet er allerede så utvannet at sportsdrikke ville smakt som konsentrert bærsaft i forhold. At noe er «indie» betyr i praksis egentlig bare at det er engelsk musikk, og at det finnes store mengder kjedelig engelsk musikk er det neppe noen tvil om. Så om Toploader fortjener det dårlige ryktet kan man saktens diskutere. Men spørsmålet henger i luften: Er Magic Hotel et godt album?

En ting skal sies, dette er ingen høstplate. Her er sanger som er laget for sol og sommer, og ikke norske vinterdager med rimfrost om morgenen. Men så er det vel heller ikke så mye snø i England om dagen. En annen ting er at Toploader har fryktelig lyst til å være neo-hippier, det er blomster og trær på coveret, en gammel forlatt buss som bandet tilsynelatende har tatt tilhold i og det er håret til vokalist Joseph Washbourn. Det er et dårlig og usaklig poeng, men det er noe med den svære krølltoppen som skurrer litt.

Men fokuset skal og bør være på musikken. Og her bys det som vanlig på iørefallende pop, med tilsnev av rocka partier, mens stemmen er akkurat passe sjelfull. Som en blanding av Matthew Bellamy (Muse) og Eddie Vedder. Det er få rolige sanger på denne plata, den er oppstemt og durstemt, og de gangene Toploader føler på de mørke stemningene går det fort over. Enten har bandet bare lykkelige dager, eller så makter de ikke å få følelsene ned på noter (eller kanskje de ikke de vil).

Etter undertegnedes mening så fører det til at sangene blir ganske ensformige, og faktisk ganske grunne. Det blir aldri noe videre engasjement over musikken, og når albumets høydepunkt Only Desire først dukker opp som platas åttende spor, sier det litt om hvor lite som har skjedd tidligere på platen.

Det er verken spesielt mye positivt eller nevneverdig mye negativt å trekke frem her. Musikken er av typen som glir inn det ene øret og ut det andre. Derfor er Magic Hotel sikkert et album som er skreddersydd for radio, men for den audiofile hjemmelytter ikke mye å ta tak i.

Magic Hotel er derfor godkjent, men heller ikke mye mer. Kanskje den britiske musikkpressen har hatt rett? Døm selv, men noen klassiker blir nok dette aldri. Toploader er fremdeles på dypt vann, og bak ørene henger som kjent vann lenge…