The Best Of Peter Green Splinter Group – Ujevn supergitarist

Peter Greenbaum ble født i 1946 i London, og tilbrakte stort sett ungdomsårene bøyd over gitaren. Inspirasjonen kom særlig fra svart amerikansk blues, men også Hank Marvins gitarmassasje gjorde inntrykk. Dessuten var han opptatt av tradisjonell jødisk musikk. Mens Green brukte tenårene i flere av hjembyens ungdomsband, sto Eric Clapton frem som selveste Gitarguden i sin sologitaristrolle i John Mayall’s Bluesbreakers. Da Clapton i 1966 sa farvel til John for å starte gruppa Cream, var det unge Green som fikk æren av å hoppe etter Wirkola. En absolutt håpløs oppgave, mente mange, men til alles overraskelse hoppet han til bedre stilkarakterer.

Green fylte Claptons sko til det fulle, og satte med sitt karakteristiske gitarspill preg på Mayalls blues fra første dag. Men han var utålmodig, og dannet året etter bandet Fleetwood Mac sammen med bassist John McVie, trommis Mick Fleetwood, og gitarist Jermey Spencer. I 1969 solgte bandet etter sigende flere plater enn Beatles, og det ble i 1970-årene en internasjonal megasuksess av de sjeldne. Det fikk dog ikke Green oppleve. Han sa takk for seg i 1970.

Effektene av en diett dominert av LSD og andre stimuli, ble til slutt for store for ham. Han trakk seg tilbake til en psykedelisk og religiøs livsgrøt, full av fobier og hallusinasjoner. Musikkfans verden over satt lengtende igjen med utallige beviser på hans eminente gitarspill, og ikke mist låter som Oh Well, Albatross og Black Magic Woman.

Ryktene om Green er mange og ofte feil, men vi skal ikke rippe opp i dem her. Mannens store psykiske problemer er imidlertid et faktum. Han fortsatte riktignok å spille gitar i mange år etter Fleetwood Mac, som gjesteartist hos større og mindre bluesartister, og som aktiv soloartist med plater av svært ymse kvalitet. Før han etter hvert forsvant inn i et selvpålagt gitareksil.

Så, i 1995, møtte han ved en tilfeldighet sin gamle musikervenn Nigel Watson. Green hadde ikke tatt i en gitar på årevis, og hadde heller ingen planer om det. Watson og Green «went fishing» mange ganger i denne perioden. Vel hjemme på kjøkkenet sitt spilte Watson gitar for sin gamle venn. Helst Robert Johnsons låter på sin National Steel. De ni månedene Green bodde hos ekteparet Watson, rørte tydeligvis sjelen hans, for lysten til igjen å spille blues ble gradvis større. Han tok til slutt opp gitaren, og de to vennenes øvinger endte i platen Peter Green Splinter Group, i 1997. Ryktene om hans grotesk lange fingernegler var sanne, men det var før fru Watson tok frem saksen. Gitarguruen Peter Green var tilbake.

Siden har det blitt fem bluesplater, og utallige konserter med Splinter Group. Til det var på tide med en Best of-plate.

Greens evner som gitarist er udiskutable. Det virker som om gitaren er en forlengelse av kroppen hans, og bare ved å løfte hånden syder han av musikk. Hans magiske toner er til tider er en nytelse for øret. Musikkbladet Mojo har kåret ham til en av tidenes tre beste gitarister, ved siden av Jimi Hendrix og Steve Cropper. Mange er de konsertgjengerne som kan underskrive på at han fortjener den prisen.

Best Of Splinter Group er likevel en ujevn plate. På sitt beste viser Green seg som den eminente gitaristen og munnspilleren han er. Her er ingen støyende soli, bare flott gitarkrydder som beriker og forsterker låtene. Green unngikk fella mange av nybluesens artister umiddelbart tråkket i, da de hoppet på 1990-tallets blueseksplosjon og fylte studioet med Marshall-forsterkere og skrudde volumet på heavypuddelgitarene til max.

Help Me er et av høydepunktene. En lavmælt, laidback låt der Green messer frem sitt budskap med stemme og munnspill, mens gitaren hans hele tiden skaper lys og liv i bakgrunnen. Klassikeren Sweet Home Chicago er en annen høydare. Mange har gjort låten før ham med svært vekslende resultat. Dette er derimot en av de beste versjonene jeg har hørt. Skulle gjerne sittet i en røykfylt bule og sett Green fremføre denne låten en sen fredagsnatt. You’ll Be Sorry Some Day er bare nydelig. De svarte mestrene i USA fryder seg i sine graver over slike versjoner. Neste gang Green står på en norsk scene skal jeg sørge for å være publikummer. Låten Look On Yonder Wall er en av grunnene til det.

Totaluttrykket hans virker imidlertid til tider litt kjedelig. Er det mentaliteten fra 1980-årene som dukker opp, fra album som In The Skies? Da man trengte doktorgrad i religiøsfilosofisk antropologi for å skjønne hva han ville med musikken. Hva låten Tribal Dance gjør på denne platen er over min forstand. Homework er intet annet enn tomgangsmusikk. Hiding In The Shadow er en annen slik låt. Green kan så mye bedre.

Splinter Group har levert blues av toppkvalitet på flere plater, men en del låter burde aldri vært utgitt. Da hjelper det lite at de ulike musikerne er ytterst kompetente Vi nevner i fleng Nigel Watson, Cozy Powell, Neil Murray, Spike Edney, Roger Cotton, Peter Stroud, Larry Tolfree, og så videre. Enkelte ganger virker det som de gamle har best av å pensjonere seg for godt. Uansett hvor dyktige de var før krigen.

Denne platen er ujevn, men tar seg klart opp etter en del gjennomlyttinger. For fans av Green er den et sikkert kjøp, men jeg er usikker på om den er det rette for førstegangslyttende. Da tror jeg nok Greens tid i Bluesbreakers og Fleetwood Mac er en bedre start. Litt historikk har aldri skadet noen.