Black Rooster EP – Forsøk på White Stripes?
Oppskriften som The Kills tar i bruk er kjent: Dame og mann som spiller selvsikker rock med innslag av garage. Punkrock på overtid altså, men absolutt lyttbart. Dette er morsom musikk som egner seg i et lokale hvor panneluggen godt over øynene er det som gjelder og hvor jentene går i helsetrøye og drikker øl rett fra flaska. Noe som passer godt for folk med røde og hvite striper på klærne.
Black Rooster EP innledes med låten Cat Claw. En riktig fengende sak med masse bråk og en imponerende trommejobb. Dette følges opp med tittellåten Black Rooster – Fuck And Fight, hvor både han og hun bidrar ivrig på vokal. Det fortsetter The Kills også med på Wait, før de nesten avslutter med coverlåten Dropout Boogie av Captain Beefheart. Godt gjort!
Hele platen bærer preg av å være litt hjemmesnekret. Men det er tydeligvis også meningen. Selv om de første låtene er riktig god musikk, så ødelegger The Kills mye på slutten. Noen kan sikkert si at det høres morsomt ut at en jente prater inn i en båndopptaker mens hun tygger iherdig på en tyggegummi. Men for undertegnede blir dette bare meningsløst og totalt ubrukelig. I hvertfall når det ikke følges opp på noen måte.
Bra saker altså, men tyggisen kunne de ha spart seg.