French Kiss – Halvhjertet og kjølig pop
Albumet starter med de to beste låtene, I Will Wait og Party Party. Dette er to sugende poplåter som sitter som et skudd i både hode og sjel. Her kommer de tingene som gjør Seven til et interessant band til sin fulle rett: Kjøligheten, sansen for gode refreng og den småfrekke vokalen til Annette Gil.
Tittellåta er helt grei, mens Thieves Like Us og Fast Car er de låtene som kommer nærmest de to åpningssporene hva kvalitet angår. Førstnevnte er lett heftig og nesten innom et punkgitaruttrykk, men tar liksom aldri helt av. Fast Car har derimot et godt refreng og et driv som mangler på mange av de andre låtene.
Bandet ble sammenlignet med Briskeby på forrige plate, men nå kan de like godt beskrives som en mer behersket utgave av svenske The Sounds. Begge spiller poprock med mye synth, og har en kvinnelig vokalist med forkjærlighet for snakkesynging. Men Seven mangler de virkelig fengende låtene som svenskene behersker så godt.
French Kiss er ikke en spesielt dårlig plate. Ei heller evner den å interessere nok til at man vil høre mer. Den er solid produsert, godt spilt og har et visst særpreg, men virker uinspirert og litt utdatert. Tviler ikke på at Seven faktisk jobber så det holder, men likevel virker de halvhjertede på plate. Bandet har mye for seg, men når aldri helt igjennom med denne utgivelsen.
