Ryne Speaks – Slipp støyen løs, det er vår

Gjør klar for et herlig støyslipp av potente gitarer og lange og sløye alternative rocklåter. Norske The Unmist har ikke gjort noen kompromisser i forhold til sitt andre album Ryne Speaks. Det bråkes, moses og sløyes til den store gullmedalje, og vokalen brukes mest som en pyntegjenstand i all den melodiske larmen. Sånt kan vi like.

Sånn i utgangspunktet minner kanskje The Unmists musikk en del om Mogwai, …And You Will Know Us By The Trail Of Dead, eller til og med Juno. Det er lange låter og det er bråkete, samtidig som det finnes former for hooks rundt hvert et hjørne. God gammeldags Motorpsycho kan også spores.

Likevel er trioen The Unmist noe for seg selv, for de er ikke spesielt lette å sette i bås. Sånn i utgangspunktet i hvert fall. Alternativ støyrock, ja vel. Men de blander det sammen på sin egen måte. Gitaren vrenges som regel opp på tolv, mens trommene og bassen går fra maniske kraftanstrengelser til ren bløtlegging.

På Cross Pollination lyder de som et svært dundrete Karate uten noen spesiell melodi, mens Sparrow, The Drinking Song kunne vært Popface i den mer bråkete perioden: I sin blanding av melodiøsitet og tempomessige småkjappe alternative uttrykk. Vakre Piano legger derimot seg ned i senga og lar seg meditere med en dyp og vandrende bass i front, mens gitarene svever i bakgrunnen.

Ryne Speaks er melankolsk og ettertenksomt, på en høylytt måte. Dynamikken er viktig på en slik plate, og det lykkes The Unmist godt med. Det blir en slags fortelling ut av det, med talende instrumenter og en av og til småschizofren følelse. Uten at det blir psykedelisk av den grunn.

Albumet er midt blinken for den lytteren som ikke må ha vokal til enhver tid, men som setter pris på massiv gitarstøy lagt til grunn for melankolske og skeive låter som ligger tungt i høyttalerne. Sterkt.