In The Sun – Et mesterverk – rett og slett

Thomas Rusiak er en av pionerene innenfor svensk hip hop, og In The Sun er hans andre langspiller. Debutplaten Magic Villa høstet mange lovord da den kom i 2000, og sørget for at Rusiak fikk med seg tre Grammis-trofeer hjem (beste mannlige artist, beste nykommer, og beste musikkvideo). Før Rusiak solodebuterte, gjorde han seg bemerket som en meget habil produsent på den rørende gode Mitt Sjätte Sinne av Petter fra 1998.

Forventningene til In The Sun var med andre ord store. Hva kunne vi forvente oss fra den kanten nå, tre år etter debuten? Jeg kan si med en gang, at svaret tok meg på sengen. Jeg ble rett og slett blåst vekk, og inn i en helt ny dimensjon innenfor populærmusikk. Jeg tror ikke jeg har vært så forelsket i en plate siden jeg hørte Cannibal Ox’ debutepos Cold Vein for første gang.

Sjangermessig befinner skiva seg der hip hop møter industrirock, med en dæsj av elektronika og blues. Det er til de grader særegent, og det blir bare bedre og bedre for hver gjennomhøring.

Magien begynner allerede snaue minuttet ut i tittelsporet In The Sun. Et svakt innslag av scratching fører oss frem til den slentrende vokalen til Rusiak. Det råder en harmoni som må oppleves for at den skal kunne forstås. En plate kan knapt åpnes bedre enn dette.

Ellers er lydbildet på denne skiva grumsete, og nesten litt rocka. Mikrofonnivået er tonet ned i forhold til på Magic Villa, men det lyder riktig. Stemningen er lavmælt, men likevel selvsikker og målrettet. Måten låtene bygger seg opp på er intet mindre enn fantastisk. Spesielt legger man merke til hvordan Waiting For Your Sunday bygger seg opp til en total musikalsk eksplosjon.

Rusiak har brukt tiden godt i studioet sammen med sin kone og partner Sofia K. Rusiak. Dette har ført til et helstøpt album uten løse tråder, som kunne ha trukket dette ned. De overlegene overgangene i produksjonen gjør at det hele lyder pompøst på en aldeles nydelig måte. Der hvor det før var «less is more», er det nå «bigger is better».

Sofia K. Rusiak gjør for øvrig en innsats på sporet Oceans, som får det til å gå kaldt nedover ryggen på en. Tett opp til det perfekte, med andre ord.

Dette er en av de skivene som er kjemisk fri for halvgode spor. Noe som igjen fører til en eksepsjonelt god flyt, gjennom de 53 minuttene dette mesterverket varer. At dette er en av årets mest essensielle utgivelser, er hevet over enhver tvil. Men spørsmålet blir nå, om resten av hip hop-miljøet i Skandinavia klarer å følge opp. Eller skal dette skal bli stående som den gangen hip hopen prøvde å bli voksen, men ikke fikk den nødvendige støtten den trengte? Det gjenstår å se.