Beneath This Gruff Exterior – Helten er trett

På egenhånd har suksessen latt vente på seg. Platene til John Hiatt har aldri nådd de helt store salgstallene. Dette er selvsagt både synd og skam. Utgivelser som Slug Line (1979), Riding With The King, Bring The Family (1987) og karrierehøydepunktet Slow Turning (1988) er alle fullspekket med glitrende låter i krysningspunktet mellom folk, country og blues, og med tildels godt poengterte tekster som fungerer som historier fra det amerikanske dagliglivet.

Beneath The Gruff Exterior er Hiatts attende utgivelse, og den første utgivelsen hvor hans backingband The Goners også blir kreditert.

The Goners består blant annet av den meget oppegående gitaristen Sonny Landreth. Hans slidegitarspill er, for å si det mildt, meget imponerende. Som sagt er det ingenting i veien med det musikalske på Beneath The Gruff Exterior. For det albumet mangler er de gode låtene. De finnes også her, men er i klart mindretall.

I stedet for gode låter er utgivelsen mest preget av middelmådige klisjefylte låter som vi har hørt før. I tillegg er Hiatts stemme blitt betydelig grumsete og anmassende med årene, og dagens utgave av John Hiatt høres unødvendig sutrete ut.

Albumet åpner likevel ikke så aller verst med de gode låtene Uncommon Connection og How Bad’s The Coffee. Sistnevnte omhandler et nesten tilbakelagt stadium i den amerikanske kulturen; nemlig kafeene og veikroene. Disse er som oftest overtatt av kafekjeder uten særpreg, og John Hiatt savner de overstadige hyggelig servitrisene, den dårlige kaffen og den gode paien. Eller som han synger: «How bad’s the coffee, how good’s the pie / If you call me honey honey / I think I’m gonna cry». Utover de nevnte innslagene, samt noen til, er det fryktelig lite god musikk Hiatt bedriver med for tiden.

En av platens låttitler er Almost Fed Up With The Blues. Det kan synes som om John Hiatt kan ha helt rett i det.