Mary Star Of The Sea – Blide Billy
Det er et dristig prosjekt å sette i gang et helt nytt band, og forvente at man skal se bort fra assosiasjonene til The Smashing Pumpkins. Billy Corgan er frontfigur i Zwan, slik han var i The Pumpkins. Her snakker vi ikke bare vokalist og låtskriver, men som selve kjernen i begge bandene. En arkitekt og grunnmur som har samlet med seg stødige og dyktige musikere. I tillegg er han produsent. Og ja, dette ER likt The Smashing Pumpkins.
Med den fremdeles like panorert-aktige stemmen og de tette riffene, er det temmelig vanskelig å vri seg vekk fra de referansene. Noe som er merkbart annerledes er at Corgan praktiserer mer sang enn hvining med Zwan, og det hele blir mer ren melodiøs rock.
Med seg i dette fem-manns bandet har Corgan fått med seg blant andre tidligere Pumpkins-kollega Jimmy Chamberlin på trommer og Paz Lenchantin fra A Perfect Circle på bass som de mest kjente. Selv om Corgan blir det naturlige midtpunkt, gir platen likevel utrykk for at de andre medlemmene har fått utfolde seg i den kreative prosessen. Corgan og medprodusent Bjørn Thorsrud har lekt med lydrommet og klart å snekre sammen et sound som er mye snillere og mindre depressivt enn The Pumpkins’. Også en del tammere og lettfattelig.
Som en etterdønning av grunge- og indierockperioden på 90-tallet holder Zwan absolutt stand. Men det er lite nytt her. Albumet er ikke noe å rope hurra for etter de første rundene i spilleren, men gi det et par runder til og låtene begynner å leve litt mer. Det som først slår en er at gresskarmelankolien er som sunket i jorden og erstattet med en type ærlig gladrock som er langt mindre dyster og komplisert. Corgan er, og har alltid vært en utrolig dyktig med tekstene. Med Zwan framstår han som mye mer positiv, og mindre surrealistisk.
Første singelen Honestly er et bra spor med et driv og refreng som er en hitlåt verdig. En låt som stikker seg ut som ei gjennomført gladrocklåt er Yeah!. Denne er, om dog en smule roligere enn en del av de øvrige låtene, likevel representativ for det positive soundet til Mary Star Of The Sea. Dette er faktisk så mye gladrock at assosiasjoner rent melodisk havner merkelig nok i retningen Ash!
For å komme med en liten digresjon; bandet har et kult design. Hjemmesiden er veldig flashy og gjennomført. Litt Amiga 500 møter det mest harry reklameskiltet. Fantastisk! Masse informasjon, videoer, bilder og annet stash. Virkelig verdt å sjekke ut.
Et av de beste sporene på platen, Of A Broken Heart er en fin indie-rock ballade. Og det er akkurat det som er litt av problemet til Zwan. Dette er amerikansk indierock av samme gamle merke, og som Corgan formulerer det selv i låta Heartsong: ”I use the same words to say the same things”.
Dette er absolutt musikk som funker, men for diehard fans av gamelbandet anbefales det heller å sette på en god gammel Smashing Pumpkins-skive og funder over om indierocken er død eller ikke.
