No Depression – Sjanger-skaperen

No Depression kom som en frisk vind fra statene i 1990, både platen og bevegelsen, og ga et velkomment avbrekk fra verdens INXS-er og Eurythmics-er. Riktignok hadde Jason & The Scorchers allerede funnet på å blande country og punk flere år i forveien, men Uncle Tupelo lyktes i å starte en formidabel undergrunnsrevolusjon som fremdeles preger musikken som lages i dag. Ville vi nordmenn hatt Madrugada og Jim Stärk uten Uncle Tupelo? Mon det.

Platen sparkes brutalt i gang av Graveyard Shift, som gir oss den rå og rue stemmen til Jay Farrar i fulle drag, i en hard låt om harde menn, trælete hender og innestengt aggresjon. Dette er Uncle Tupelo på sitt mest rockete.

Outdone stammer fra en av gruppens første demoer, en overraskende og umiddelbar rocker som viser det store potensialet som bodde i gruppen helt fra begynnelsen.

Tittellåten ga som sagt navnet til en helt ny musikksjanger, men typisk nok er den ikke skrevet av verken Farrar eller Jeff Tweedy. Den ble laget av The Carter Family under trettitallets store depresjon, og er et godt eksempel på hvordan Uncle Tupelo hentet inspirasjon fra fordums country; før cowboyhattene, redneckene og amerikanske familieverdier gjorde country til noe overfladisk og bondsk. Versjonen til Farrar er full av respekt og kjærlighet til de gamle mestere, men høres likevel relevant ut for nye generasjoner.

Det går en rød tråd videre til Screen Door, skrevet av Tweedy: En nydelig og naivistisk vise om det enkle småbylivet i USA og en mentalitet som ikke har forandret seg mye de siste hundre årene. «Down here we don’t care, we don’t care what happens outside the screen door.»

Den nyutgitte versjonen av platen byr også på seks ekstraspor, hvorav coverlåten av Flying Burrito Brothers Sin City er mest interessant.