Scandinavian Leather – Et kynisk monster
Mars 1998, og undertegnede sitter på T-banen i Oslo på vei hjem fra verdens kjipeste jobb. Men på jobben var det i hvert fall en musikalsk oppegående fyr som ba meg plukke opp den nye plata til bandet til broren hans før jeg dro hjem. Broren var trommis i bandet og plata skulle visstnok være «dritrå».
Så turen gikk innom Platekompaniet der jeg plukket opp et eksemplar av Turbonegers Apocalypse Dudes. Det er ikke ofte en tur på T-banen blir minneverdig, men denne turen huskes ennå godt. Ganske enkelt fordi soundtracket til turen ble en helt vanvittig opplevelse! 1998 var definitivt Turbonegers år, og da ryktet om at de hadde lagt opp kom, skjønte jeg lite. Her lager de den tøffeste norske plata noensinne, og så slutter de?
Vel, årsaken til det vet vi godt om nå, da Turboneger på mystisk vis har blitt det største norske nålevende rockbandet. Myten om bandet har spredd seg til verdens ytterste kroker. Hvilket ikke er en ufortjent heder. Det er mytene som skaper berømmelse, men uten kvalitet i bunn kommer heller ikke mytene.
Det måtte selvsagt komme ei plate etter fjorårets enestående comeback, og Scandinavian Leather er egentlig akkurat som forventet. Mer av Euroboys genuine forståelse for rockens hemmeligheter. Mer av Hank von Helvetes spede, men passende stemme. Mer av den samme blandingen av stadionrock og punk. Og ikke minst mer av bandets usannsynlige selvtillit og tro på seg selv. Her ligger hele roten til deres suksess.
Scandinavian Leather begynner på samme vis som forgjengeren; med en pompøs intro som går over i den utemmede Wipe It ‘Til It Bleeds. Altså en typisk Turboneger-låt. Men allerede her indikeres det at monsteret holdes litt i tømmene. Det har fått seg en ansiktsløfting. For velprodusert er det. Og svært fokusert.
Problemet til lærplata (som også fås i en deilig limited edition-utgave i nettopp lær, og med en bonus DVD) er rett og slett at alle låtene ikke holder samme nivå som forgjengeren. Her er fåtallet på nivå med Get It On, Monkey On Your Back eller Back To Dungaree High. Det er selvsagt svært vanskelig å følge opp noe sånt.
Derfor skal vi ikke glemme at Fuck The World, Sell Your Body (To The Night), Gimme Some og spesielt den superfengende Drenched In Blood (D.I.B.) alle er gode rocklåter som få andre gjør Turboneger etter. Gjengen har alltid beveget seg dypt inne i kjernen av det som virkelig er rock, og de har fortsatt denne ekte forståelsen for hva som funker. Aggresjonen, showet, attityden, det grandiose – de kan det så godt.
Turboneger beviser til fulle at de har livets rett og at de på mange måter egentlig er Norges eneste rockband med et internasjonalt tilsnitt som sier «superstjerner!». Nettopp fordi de tør å drite seg ut, kjøre på et image og gi totalt blanke i janteloven.
Men, og det er et men; Scandinavian Leather preges nesten litt for mye av bandets nye fokus og det lyder skremmende markedstilpasset. Det er ikke vanskelig å skjønne at Turboneger gjerne vil tjene noen kroner på monsteret de har skapt. Men må de gjøre det så synlig? På grunn av dette, tar det aldri skikkelig av på Scandinavian Leather.
Utover det faktum at albumet ikke helt lever opptil forventningene mange har skapt, er det for oss andre et godt rockalbum og forhåpentligvis bare begynnelsen på det nye eventyret om Turboneger. Tipper neste album tar dem til uante høyder…
