The Botten Is Nådd! – Langt fra bunnen

Timbuktu fra Sverige er tilbake med en ny langspiller etter den flotte W.D.M.D.(Watt’s Dö Madderfakking Diil) fra 2002. The Botten Is Nådd! er Timuktus tredje album totalt, og er igjen produsert av Breakmecanix. Timbuktu var forøvrig i Oslo for en stund tilbake og leverte en herlig hip hop-konsert på Moon Bar.

Timbuktu skal få at han har klart å finne sin egen stil i uttrykksformen. Den er leken, beatsikker og original. Det at han også rimer på dialekt gjør det enda litt mer underholdende å høre på. Og det bør derfor aldri ta lange tiden før platene hans blir en del av et hvilket som helst skiverotasjonssystem. The Botten Is Nådd! blir selvsagt intet unntak.

Det er noe med hvordan dette albumer er produsert som gjør det til et ypperlig sommeralbum. Flere av låtene er regelrette bangers man trygt kan nikke skallen til. Som for eksempel åpningssporet Lobbyn Om 5.

På dette sporet finner vi et grisefunky bass og trompettema som det bærende element. Teksten er også riktig så artig. Den omhandler Timbuktu som skal ut på turnereise med sin kompis Chords. En fargerikt skildring av hvordan ting går i et hele tiden når de er på veiene. Både gjennom denne låta, og utover i resten av skiva sett som helhet, fremviser Timbuktu en ekstrem flyt på mikken. Man kan trygt slå fast at det ikke er mange skandinaviske mikrofonryttere kan matche den. Det låter så naturlig lett samtidig som han holder et høyt tekstmessig nivå. Det er faktisk bare å bøye seg i støvet for denne dyktige rimsmeden.

Det høye nivået på tekstene kommer også godt til uttrykk på den smukke Ett Brev. Her det en smålei Timbuktu som gir den svenske statsministeren Göran Persson så hatten passer. Det bikker ikke aldri over til å bli umodent, men viser tvert i mot at hip hoppere vet å sette ord på ting som ikke er som det burde være i samfunnet. Beaten er selvfølgelig sjef, og dette blir til skivas høydepunkt alt i alt.

Det er altså ‘bangerne’ som er best på denne skiva. De svinger meget bra og passer godt til representering på stranden. Så vi får heller se bort fra den famøse produksjonen som rår på Fuck D med Daniel Boyacioglu. Selv om det er mye bra rim å spore her, ødelegger den irriterende beaten alt. Det er direkte trist å avslutte en så jevnt over god skive med et så stusslig bidrag.