Metallica: Folkets band

Der andre brukte vel så mye tid på klær og sminke som på det musikalske, sto Metallica fram som selveste inkarnasjonen på gutta fra gata. Image, utenom langt hår, var ikke på programmet for James Hetfield (vokal/gitar), Lars Ulrich (trommer), Kirk Hammett (gitar) og Cliff Burton (bass). Og musikken hadde heller ikke mye overfladiskhet ved seg.

Enkel filosofi
Filosofien var tilsynelatende enkel: Plant beina solid på jorda, spark ut beinharde riff, lek med oppbyggingen av låtene og gå rett i trynet på lytteren. Metallica var «as real as it gets», og sjelden har man sett et band som så opptatt av sine fans som det denne gjengen var. Bandet var ikke «stjerner»; de spilte bare musikk for likesinnede.

Da Cliff Burton så tragisk mistet livet i en bussulykke i Sverige 27. september 1986, like etter at Metallica hadde gitt ut mesterverket Master Of Puppets, ble livet i Metallica-leiren aldri det samme. I hvert fall ikke for frontmann, vokalist og rytmegitarist James Hetfield.

Til tross for at ting kunne se harmoniske nok ut på overflaten mellom ham og den nye bassisten Jason Newsted, var den nakne sannhet at Hetfield aldri helt kom over Burtons død – og dermed heller ikke Newsteds inntog i bandet. Det hadde heller ikke så mye å si for gruppens musikalske progresjon de første årene, da Newsted aldri helt fikk lov til å markere seg musikalsk i den etter hvert monsteraktig store supergruppa.

Fravær av bass
…And Justice For All syntes å være laget for å sprenge grensene for hva bandet kunne prestere instrumentteknisk, mens bassen nesten er fraværende i produksjonen. Newsted fikk rett og slett ikke lov til å ordentlig få vise hva han var god til. Burtons kvaliteter som bassinnovatør var det derimot aldri noen tvil om. Og kanskje var de resterende medlemmene redde for at Newsted egentlig ikke var god nok. Eller for at at fansen kanskje ikke ville synes det? Hvem vet.

Riktignok lot Metallicas første og hittil eneste skikkelige produsent, Bob Rock, bassen få lov til å komme lengre fram i produksjonen på Metallica (The Black Album), men Newsted ytret forsiktig helt fram til sin avskjed i 2001 en del tanker om at han ikke var fornøyd med bassprioriteringen. Og kanskje heller ikke med statusen han hadde innad i bandet.

Samme hvordan situasjonen på innsiden måtte være, så ble i hvert fall Metallica superstjerner med syv millioner solgte av Metallica i USA alene. Noen mener at bandet døde med dét albumet, men mange mener også at det var høydepunktet i gruppas karriere. Større enighet er det om at Load og Re-Load – henholdsvis fra 1996 og 1997 – var flere steg ut i hengemyra for Metallica. Bandet, som tidligere knapt hadde sett seg i speilet før de gikk ut av huset, var nå plutselig opptatt av å se kule ut på bilder.

Det samme kan sies om musikken. Hvordan det låt virket med ett mer viktig enn hvor bra låtene egentlig var. Resultatet ble mindre metal og mer hardrockblues. Og etter hvert også med symfoniorkester, som åpenbarte seg på S&M.

På de fem første albumene var den musikalske progresjonen svært tydelig; hvert album var lydmessig unikt og søkte i forskjellige retninger. Men etter at millionene begynte å strømme inn og de hadde funnet en produsent de likte (Rock), virket det som om bandmedlemmene å være fornøyde med den sounden de hadde funnet frem til. Hetfield hadde «lært seg» å synge, og det meste lød egentlig ganske så satt. Det er faktisk ingen store forskjeller i uttrykket fra Load, Re-Load, eller på de «nye» låtene fra Garage Inc. eller S&M.

Grådige gubber?
Metallica mistet svært mange gamle fans gradvis gjennom nittiåra, selv om de fikk flere nye og solgte plater som hakka møkk. Saken ble ikke bedre av at gruppen frontet saken mot Napster og de som lastet ned musikk derfra. Deriblant tre hundre tusen(!) Metallica-fans. Bandet som en gang ble kjent for å spille på lag med sine tilhengere, hadde tilsynelatende plutselig forandret seg til en gjeng grådige gubber som bare ville ha mer millioner inn på konto. Sannsynligvis skjønte de til slutt også selv hvordan det hele måtte se ut, og bandet droppet saken mot Napster ett år senere.

Flere kriser innad i bandet, deriblant skilsmisser og Hetfields etter hvert store rusproblemer, førte til at Metallicas lenge etterlengtede åttende studioalbum lot vente på seg. Saken ble da heller ikke bedre av at Newsted sa takk for seg i januar 2001 – og ønsket bandet lykke til videre på egen hånd. Ingen vonde ord ble ytret, men det var nok til alles beste at bruddet fant sted.

Ny bassist – nye muligheter
Så mange år etter Burtons død ble sorgen sannsynligvis også glemt, så det å få inn en bassist som ikke bar med seg vonde minner var førsteprioritet. Dette fant bandet i Robert Trujillo, tidligere bassist i både Suicidal Tendencies, Infectious Grooves og senere også for Ozzy Osbourne. Metallica hadde allerede merket seg Trujillos eminente basshåndtering tilbake i ’94, den gang Suicidal Tendencies varmet opp for dem, og han ble fort førstekandidat til å ta over. Originalmedlemmene har i hvert fall ytret stor begeistring for nykomlingen på Metallicas hjemmesider.

Når så Metallica nå endelig er tilbake med St. Anger er det mange som sitter med skepsisen langt utenpå skjorta. Vil de fortsette inn i de middelaldrende år som velfødde gamle rockstjerner og surfe på det trygge? Eller vil de ta rocken tilbake og vise alle nu-metal-jyplingene hvor garderobeskapet skal stå? Uansett; når Metallica gir ut plate er det umulig å overse se det.