Ragin’ Butterflies – Ubarbert pub-perle

Hva ørkenrock egentlig er kan man saktens lure på. Dersom det låter som Ragin’ Butterflies så høres det i så fall ubarbert og støvete ut. The Men They Couldn’t Shave bør vel kanskje ikke vente seg et nasjonalt gjennombrudd med denne plata, men det er en god start.

Musikalsk sett slekter de ubarberte på Bruce Springsteen og en veldig amerikansk melodiføring, men med litt godvilje er det også mulig å spore anstrøk av Jokke og den råheten som preget hans Valentinere. Nå er det jo et hav av forskjell mellom disse to geniene, men kast inn en klype Neil Young, Willie Nelson, Johnny Cash, Bob Dylan, Hellbillies og en klype salt, så nærmer man seg hva det handler om her.

Det åpner med countryrockeren Albuquerque, som diskuterbart også er det nest beste sporet her. Med munnspill, gitarsoloer, lettfordøyelige grepskifter og Mo Larsens karakteristiske vokal driver den seg igjennom fire minutter og fjorten sekunder i omtrent samme stil som Vidar Vang ville ha gjort. Det var noen som utnevnte herr Vang til Norges Springsteen for en stund siden, men skal man dømme etter førstesporet på Ragin’ Butterflies synes det som det har dukket opp konkurrenter til tittelen. Men så er The Men They Couldn’t Shave syv stykker om å dele på oppgaven da.

Senere på albumet skrangler det imidlertid litt mer. Men det gjør egentlig ikke så mye, siden det er skranglemusikk det vi snakker om her. På andresporet The Baby & The Rifle er ting ikke like tilgjengelig som for noen sekunder siden, men til gjengjeld avslører en dyktig backing vokalist seg i sangens sluttfase.

Høydepunktet nås med Doesn’t Take Much, som toner ut med en skjør nydelig gitarsolo, mens ørkenvinden hvisler rundt ørene. Litt mer tid til den kvinnelige vokalen her ville toppet den enda mer, kanskje noe i retning av Rita Eriksens stil. Men bevares, den er bra som den er med Stina Stenerud også. Denne burde imidlertid avsluttet plata, for da ville Ragin’ Butterflies fått et verdig punktum. Men Is Your Journey Over støver ganske bra den også.

Det eneste ankepunktet er at engelsken henger litt i slitte tråder her. Om man kunne tenke seg Rally-Petter Solberg (eller Thor Heyerdahl for den saks skyld) synge sanger, ville kanskje uttalen ligne på det man hører på Ragin’ Butterflies. Ellers er det ikke vanskelig å høre at denne platen er en førstegangsutgivelse.

Platen er lite produsert, og mye her er veldig straight-forward. Chasing Psalms beviser dette med sin påfallende norsk-engelske vokal. Men det hele får en positiv effekt likevel, for det gjør at albumet låter uslipt og upolert.

Høydepunktet Doesn’t Take Much, nevnte Albuquerque, og den morsomme Wrestlin’ The Eskimos med sine Johnny Cash-hint, er alle sanger som viser at The Men They Couldn’t Shave må tas på alvor. Vi kan stå ovenfor noe stort her. Potensiale er det i alle fall massevis av. Litt jobbing med vokalen anbefales, og det er ellers bare å kjøre på med live-spilling.

Nordmenn har i mange år forsøkt å være mindre norske og mer amerikanske. Dette har gjort seg særlig gjeldende på det indre Østlandet, hvor utfallet har ikke alltid vært like heldig. Da er det litt mer gledelig at The Men They Couldn’t Shave ser ut til å være inne på noe. Ragin’ Butterflies er typisk norsk musikk, som igjen jo er typisk amerikansk. Jeg gleder meg til oppfølgeren!