St Arkansas – Bli med på en pussig reise

Dette amerikanske bandet har aldri vært noen storselgere her til lands. Men i rockhistorien regnes Pere Ubu likevel som en viktig bidragsyter til musikkstilens utvikling. Fra de ga ut The Modern Dance helt tilbake i 1978, har de koblet sin fascinasjon for det surrealistiske uttrykket til Captain Beefheart med energien til Detroitrockere som The Stooges og MC5. Resultatet ble et fullstendig eget uttrykk som de opp gjennom årene har dyrket frem i sin egen skjulte hage, uten særlig hjelp av forbipasserende.

Det musikalske uttrykket balanserer på det manisk depressive. «Mercy, mercy me / I’m in hell» synger David Thomas på Hell og fremstår som en dyster bluessanger fanget av rock noir og eksperimentalismen til Talking Heads. Det romler avgårde med et naivt enkelt trommekomp og en hengslete pianolinje, før lydlek fra støyapparater sniker seg med i dansen. Det låter riktignok til tider sært, men likevel er melodien hele veien klart til stede i en grad som griper tak dens lytter.

En annen låt er nesten panisk og skramlende i form og farge. Steve er en rask og gnistrende punkrocker, mens det påfølgende sporet Phone Home Jonah minner om noe Nick Cave kunne kunne ha sluppet som en småsær B-side.

Det er mange som griper tak i det mer uordnede begrepet i rocken for tiden. The White Stripes er i ferd med å gjenoppfinne deltablues sammen med Bob Log III. Johnny Dowd er på sin side på tur i samme terreng som Pere Ubu befinner seg, og mikser inn en større grad av teatralsk fascinasjon i sine arrangementer (lån ett øre til Dowds hittil siste album Pawnbroker’s Wife og hør likheten med Pere Ubus glitrende skjeve spor Lisbon). Denne musikken, denne bluesrocken, står i sterk kontrast til det polerte fasadeuttrykk mange assosierer med sjangeren. Det er et utfordrende møte man er på vei inn i når man trykker ned ‘play’ med St Arkansas i spilleren.

Undertegnede fikk aldri helt tak på bandets forrige studioalbum Pennsylvania, men deres hittil siste plate er et tidvis veldig forfriskende møte som river og sliter i lytterens tålmodighet. For gir man St Arkansas en sjanse, vil man raskt kunne finne en gjeng asfaltrockere med sans for det gode liv…