I – Forutsigbart og kjedelig

Livet før og etter Idol vil nok aldri bli det samme for Kurt Nilsen. Etter å ha blitt landets største popstjerne på rekordtid, er albumet I første steg på veien videre for den unge bergenseren.

Det er liten tvil om at denne platen vil selge i bøtter og spann. De usannsynlig store salgstallene for førstesingelen She’s So High sier litt om hvor stor makt TV-mediet har hatt i prosessen med å forme Idol-Kurt. Albumet inneholder totalt tolv spor, hvor Kurt selv har hatt en finger med i spillet på komponistsiden på ni av disse. I tillegg til Tal Bachmans She’s So High, inneholder I også en låt av Andreas Johnson (The Games We Play) og en av Duran Duran (Ordinary World).

Det er tydelig, og til dels forståelig, at BMG vil smi mens jernet er varmt. Men inntrykket av Kurts talent som sanger svekkes delvis av denne behandlingen når vi serveres dette over et helt album. Det kjipeste med platen er selve produksjonen. Den fremstår som platt og forutsigbar og er fra åpning til slutt i beste fall forferdelig kjedelig. Og da kan låtmaterialet til Kurt og kompani egentlig være så bra det bare vil. Ikke spesielt overraskende lukter det med andre ord hastverksarbeid lang, lang vei.

Kurts stemme er videre ikke spesielt utfordrende på dette debutalbumet. Han synger helt likt gjennom hele platen, noe som gjennom tolv spor gir en uønsket følelse av overdosering. Vi vet vel alle at Kurt kan, hvilket heller ikke betviles etter dette. Men skal han forbli et popidol på lang sikt bør teamet rundt ham gå grundigere til verks. Spesielt når det gjelder produksjon og låtutvalg.

Tittelsporet, balladen I, er kanskje platens sterkeste enkeltinnslag som vitner om et godt stykke grunnarbeid fra Kurt. Resten av egenkomposisjonene er dessverre ikke i samme klasse som denne. Det hjelper heller ikke stort på inntrykket å inkludere to halvhjertede covertolkninger hvor originalene i begge tilfeller er langt å foretrekke. Den tredje, den ihjelspilte landeplagen She’s So High, skal vi ikke gå nærmere inn på da den bokstavelig talt har vært overalt de siste månedene.

Konkludert står I tilbake som en relativt uinteressant utgivelse. Dessverre. Det er imidlertid liten tvil om at Kurt Nilsen har et talent som hadde fortjent bedre enn dette. Om han virkelig får vist seg fra sin beste side ved en eventuell neste soloutgivelse eller gjennom bandet Fenrik Lane, gjenstår å se.