Tremendous Sinner – Helvetes flott debut

Sammen med en rekke dyktige musikere har Thomas Helland, som selv spiller de fleste instrumentene, sluppet sin første EP på det lille osloselskapet Chewinpine.

Thom Hell har hatt flere inspirasjonskilder på veien mot det endelige resultatet. Han er faktisk så elskverdig at han, som en hjelp til musikkanmelderne, har satt opp en liste over de ulike inspiratorene for hver enkelt låt.

Den første låten, Wake Up, Lucille, er en underfundig og skjør sang der Thom Hell selv setter opp Smog, Nick Drake, Carter Burwell og Carl Wilson som inspirasjonskilder. For egen regning legger jeg til at hans første assosiasjon var tidlig Pink Floyd og Syd Barrett.

Neste bidrag, Missing Home, er en drivende god poplåt med steelgitar og et pent refreng. Denne skiller seg fra de fleste andre poplåter ved at den inneholder en trekkspillsolo. Resultatet låter riktig så bra. Temopet på denne låten er noe kjappere en de andre sporene, uten at man ønsker noe annet enn å bli sittende i godstolen.

Det ønsket vedvarer etter hvert som man kommer dypere og dypere inn i Thom Hells melankolske verden. På de neste låtene er Denise Waverly, Martha My Dear, Tom Waits og Beach Boys oppgitt som inspirasjonskilder. Hvilket jo burde borge for kvalitet. Det fine er at her svares det faktisk til forventningene! Vi blir servert gode låter preget av Hellelands stemme og fingerspill på gitaren, inntil det hele avsluttes av den mer andektige og dvelende When The War Is Over.

Thom Hell byr på en type musikk det lages mye av, også her hjemme. Men gjennom Tremendous Sinner vises det at vi ennå er et stykke unna et kritisk inflasjonspunkt. Etter dette har denne anmelder store forventninger til hans debut på fullformat. Og håper videre at han klarer å beholde nerven i sangene sine og videreutvikler de små detaljene som vil gjøre det spennende med en Thom Hell-plate på mer enn seksten minutter.