Absolution – Fare for langvarig Musesyke

Siden den gang har trioen utviklet seg til å bli noe helt annet enn Radiohead, og ihvertfall noe annet enn Coldplay, og nærmer seg mer og mer en posisjon som et slags Queen for det nye årtusenet.

På Absolution fortsetter Muse å pøse på med pompøse symfoniske og teatralske arrangementer, som pakker Matthew Bellamys (mer og mer irriterende) stemme inn i et sammensurium av merksnodige og svulstige effekter. Det hele resulterer i et pompøst og tildels latterlig musikalsk univers, som paradoksalt nok bidrar til å styrke gruppens særegenhet og uttrykk.

Når det er sagt, hører det med til historien at Muse likevel ikke kan karakteriseres som et direkte interessant band. Gjennom Absolution avslører de seg, faktisk i større grad enn før, virkelig som et retroband, og er på samme tid mer anmassende enn noen gang. Det i en såpass stor grad at dette til tider blir direkte stressende å høre på. 2003-utgaven av Muse fremstår i tillegg som schizofrene vandrere i et symfonisk lettmetallkledd proglandskap tråkket opp på syttitallet; Rick Wakeman møter Queen møter Pink Floyd møter Black Sabbath… og så videre.

Matthew Bellamy, Chris Wolstenholme og Dominic Howard skal derimot ikke klandres for å ikke være pretensiøse. De er dyktige musikere og det virker som om de faktisk virkelig ønsker å tilfredsstille sine mange trofaste fans med dette albumet. Problemet heller snarere i retningen at de kanskje vil litt for mye? Absolution er tredje studioplate (deres fjerde totalt) på fire år, noe som faktisk er relativt mye på forholdsvis kort tid.

Alt i alt kan Absolution oppsummeres som en grei, men likevel noe rotete utgivelse fra Muse. Platen er ikke dårlig, men heller ikke spesielt interessant i all sin iver etter å få frem mest mulig på kortest mulig tid. Og dessuten: Fjernes noe av det overdimensjonert svulstige pompøse som preger arrangementene her, er det også lett å oppdage hvor spinkelt dette låtmaterialet egentlig er.