Sprudlende jazzkveld

Pat Metheny m/Trondheim Jazzorkester
(Oslo Konserthus, Oslo – torsdag 2. oktober 2003)

Den lille mannen med det rufsete håret og det store talentet skuffet ikke de mange publikummerne som hadde møtt opp for å høre hans enorme gitarspill. Skuffet gjorde heller ikke de nesten overmusikalske musikerne i Trondheim Jazzorkester. For disse musikerne havner ikke i skyggen for talenter som Metheny på scenen, og kan spille med de største uten et snev av skam. Sammen med Metheny gjorde de torsdagens konsert til en opplevelse som varmet kalde høstkropper.

Dirigent Erlend Skomsvoll sparket av seg sine Adidas i første låt, og dirigerte barbeint og dansende. Det var på mange måter betegnende for hele konserten; lekende og humørfylt, men allikevel tett og solid musikalsk sett.

Storkoste seg
Samtlige musikere, inkludert hovedpersonen Pat Metheny, storkoste seg, noe som lett smittet over på et sultent og entusiastisk publikum. Skomsvoll fortsatte sin energiske, dansende direksjon, Metheny nikket anerkjennende og smilte fra øre til øre mens han lyttet til jazzorkesterets spill, mens Live Maria Roggen (fra Come Shine, red.anm.) strålte fra bakerste rad.

I Traitor Call fulgte Roggens vokal og bassist Sondre Meisfjord hverandre tett, før Metheny tok over for Meisfjord og laget vakkert samspill med Roggen.

I The Heat Of The Day fikk blåserrekken, bestående av Atle Nymo, John Pål Inderberg, Ketil Møster og Eirik Hegdal, virkelig vise hva de er gode for, og gjennom hele konserten var det nettopp disse som utmerket seg mest i orkesteret. Med alt fra vakre melodiøse linjer og soloer, til mer eksperimentelle lydbilder.

Skomsvoll innrømte også at han som komponist – forståelig nok – ikke klarte å motstå fristelsen for å la Metheny fremføre en av hans egne låter.

Det tok fullstendig av
Roggen og Metheny innledet It’s Just Talkin’ med herlig «pjatt» – en låt som etter Atle Nymos flotte saksofonsolo, tok fullstendig av. På en konsert full av høydepunkter er det vanskelig å peke ut noe som imponerer mer. Det hele kan kanskje beskrives gjennom låten To the End Of The World, som etter en myk og rolig start med bare Meisfjords basspill, tok oss med gjennom hele spekteret. Fra den ene enden av verden til den andre. Til verdens ende, kanskje? Jeg kan ikke komme på noen jeg heller drar dit med:

Vi lar gjerne Pat Metheny og Trondheim Jazzorkester ta oss med til verdens ende flere ganger.