Something 2 Die 4 – Italiensk kvasiprovoserende vrøvl

Trioen fra Roma skryter av å ha laget en original og innovativ sjanger med sin musikk, et utsagn som får stå for deres regning. Elektroniske gitarer, taktfaste utrop av «yo! yo! yo!» og en generell plastikklyd fra helvete får ikke helt fram ståpelsen hos denne karen.

Det er kanskje en innovativ ting å gjøre i Italia, det å ta hva Clawfinger gjorde i 1993 og blande med C&C Music Factory anno 1990. Men i undertegnedes bok blir det å bomme med et par maratonløp på skiva. I hvert fall når man taler om året 2003. Ikke noe galt i årgangene i seg selv, men lyden da mann! Lyden! En ting er det om de hadde hatt et utvalg av låter som på et eller annet vis fanget lytteren, men på Meschalinas andre album, Something 2 Die 4 (herregud, såå 1992 å kalle et album for det), blir resultatet bare intetsigende vrøvl. Det du sitter igjen med er «pling plong yo yo». Rage Against The Machine er dette i alle fall ikke! Selv om det er lett å mistenke dem for å prøve på nettopp det.

Men det skal de ha Meschalina; de er både ivrige og entusiastiske. Det ligger eksempelvis en god tanke bak en låt som Bleeding U.S.A.. Men med en tekst som «Mourn the dead of the Twin Towers / But dead are all the same / Everyone deserves some flowers! / I’d like to burn lies and to turn them into progress / Burn those towers, burn and burn the suckers of the congress» blir det vanskelig å ikke humre litt for seg selv.

Italienere og det engelske språket har vel heller aldri vært helt på bølgelengde. De prøver å si noe vettugt, og til og med kanskje provosere litt, men det mest provoserende – etter norske forhold – er coveret med en naken kvinnekropp. Og det er vel ikke så spesielt oppsiktsvekkende at det gjør noe?

Pluss i boka for entusiasmen, men å lytte til Meschalinas Something 2 Die 4 blir som å høre på Jan Petersen: Du vet han mener det, men det gir absolutt ingenting av nytteverdi.