Superworldunknown – Pop med deilig X-faktor
Det skal litt guts til for å satse på den diffuse musikalske retningen som befinner seg et sted midt i mellom pop og rock. Kravene til gode låter blir langt hardere i og med at det først og fremst er de gode melodiene det hele skal bygges på. Ikke kan man stole på gitarriffene, de intrikate arrangementene eller annen staffasje. Det er artisten og sangen det handler om. Punktum.
Og treffer du ikke med låtene kan du stole på at du blir slaktet av både publikum – og ikke minst av kritikerne. Selvsagt gjelder dette i stor grad for andre sjangre også, men poprock-segmentet er spesielt utsatt. Gledelig er det derfor å høre at Karin Park har låtskrivertalentet i like god behold som singlene Fill It Up og tittellåta fra Superworldunknown har ymtet frempå om.
Dessuten har hun en stemme som har nok karakter, og ikke minst en innbydende x-faktor til at sangene får en ekstra dimensjon over seg. På et vis har den en distansert kvalitet ved seg. Men samtidig er den nær, åpen og full av menneskelig varme. I tillegg har diksjonen og fraseringen nok særpreg til å skille henne fra alle andre. Men det mest bemerkelsesverdige ved den, er at man som lytter får lyst til høre henne synge mer. En individuell reaksjon kanskje, men noe er det med denne stemmen.
Da skader det selvsagt ikke at den svenske innvandreren kommer opp med ti melodier som oser av livsglede, mot og femininet. Selv om det ikke er tatt noen sjanser, verken i produksjon eller i arrangementering. Her er det i stedet bygget solide fundamenter rundt låtene. Låter som like gjerne kunne ha blitt spilt alene; nakent på kassegitar. Derimot inneholder dette albumet nok av detaljer til at nye detaljer oppdages for hver gang platen spilles. Låter som høres like ut ved de første par rundene i spilleren, får mer og mer karakter etterhvert. Og det er jo absolutt noe å glede seg over. Det medfører dessuten en slitesterkhet som bør være god å ha for en debutant av Parks kaliber.
Noe av Karin Parks hemmelighet er at hun høres like bergensk som svensk ut. Det er en dualitet i både tekst, toner og stemme – og merkelig nok – også utseendemessig, uten at det har så mye med musikken å gjøre. Men det gir i hvert fall det hele en rar følelse av eksotiskhet, til tross for de forholdsvis rett-frem fremførte låtene. I det hele tatt hersker det en spesiell «je ne sais quois»-ånd over vår svenske venninne. Altså en artistisk kvalitet som er vanskelig å beskrive og sette fingeren på, men som like fullt er der.
Låter som I Promise To Be Happy, How Can I Loose og Take This Love, samt den vakre Stockholm Snow, gir alle en god og lett følelse i kropp såvel som i sjel. Og da er nesten alle låtene på albumet nevnt. Karin og medhjelperne hennes har nemlig klart å begrense seg og ikke laget et album som er for langt. Det er derimot akkurat passe langt.
Superworldunknown er en sjarmerende og lett tilgjengelig plate som burde kunne gå hjem hos både hardbarka musikkinteresserte og husmødre med trang til Lene Marlin-låter. Og sammen med Karen Jo Fields, har Karin Park levert høstens definitivt mest spennende og oppløftende album av en kvinnelig artist.
Derfor burde hun kunne selge i bøtter og spann – og attpåtil fortjene det! For denne «underbara» Karin er det nemlig lett å bli forelsket i…
