Delìrvm Còrdia – Skrekkfilm i mørke

Mike Patton har sjelden valgt den letteste veien. I en årrekke har han vært frontmann i flere av de merkverdigste bandene i rocken. Med sin kommersielle kant ga Faith No More nok presse til at Pattons mindre tilgjengelige påfunn fant veien opp til overflaten og de store arenaene verden over. Det herlig løsslupne Mr. Bungle og det fanatisk mørke Fantômas er blant de beste av disse orkestrene. Kanskje er det overraskende tørre Tomahawk grunnen til at Patton våger seg ut på dypt vann med sine andre band – for Delìrium Còrdia er definitivt en plate som har svømt langt vekk fra strandkanten.

Med The Director’s Cut taklet bandet skrekkfilmens lydspor i et støyende og surrealistisk landskap. Mye var kaotisk og alt var tatt ut av sin originale form før bandet smeltet det ned og gjenskapte musikk i sitt eget bilde. Det førte frem til en syk(!) utgivelse som strømmet over av galskap og sterke visjoner – men som like gjerne viste struktur og driv. Denne gangen har de latt alt av drivet og mye av visjonen ligge igjen i studio. For omtrent det eneste som er tilbake er galskapen. Galskap og en overstrømmende kjærlighet til den klassiske skrekkfilmen. For dette kan tidvis sjokkere noen, men mest sannsynlig irritere de fleste.

Der Mr. Bungle bruker dynamikk på beste måte, og gjerne leker med både samba og death metal i samme låt, virker det som om Fantômas i stedet bruker dynamikken til å skremme bort sine lyttere. Stille pust og lave toner fra et mannskor brytes opp av Dave Lombardos drønntunge trommehat og menneskers hyl og rop etter døden.

Innimellom hører man riktignok konturene av storhet bandet har gjort før, og nærmere halvtimen ut i plata hvisker Patton seg ut av høyttalerne som gjennom lydlek danner en slags melodi. Men kort tid etter erstattes det hele av pianoklang og hjerteslag som holder seg stille i anlegget; kun avbrutt av dypmælt sus og en ringeklokke. Så smekkes lytteren ut av stillheten og inn i kaos, før det igjen blir stille. Det hele virker forvirrende og står tilbake uten noen særlig form for struktur.

Denne anmelderen er ikke avhengig av verken harmonier eller tradisjonell låstruktur for å kunne glede seg over god musikk. Det finnes nok av band som ofrer disse virkemidlene for å få frem sin visjon. Supersilent og Fe-Mail improviserer seg eksempelvis frem til mål med æren i behold, mens Godspeed Your Black Emperor! gjerne lar et spor gå utover rillesiden. Men uten driv og struktur, som i tilfellet Fantômas her, er det klart at utøveren raskt mister grepet om lytterens oppmerksomhet.

Fantômas gjør likevel mange fine trekk over de rillene albumet varer, men det er dessverre likevel ikke nok for å opprettholde interessen. Noe av det vågemotet de viser gjennom albumet svekkes dessuten samtidig av de siste tyve minuttene som ikke er annet enn lyden av en rille som hakker helt innerst på plata. Før de teller opp et par sekunder før full tid og avslutter med en platestift som hakker over plata(!).

Dette er ikke rock. Dette er egentlig ikke Patton slik han fremstår som varemerke for en hel generasjon av frikere. Dette kan nesten ikke regnes som et lydspor til en imaginær film. Dette er derimot abstrakt kunst. Et eneste langt spor på disken, som spenner over nærmere syttifem minutter gjør plata både vanskelig og uoversiktlig. Den inneholder alt og ingenting på en og samme tid. På det verste tror jeg dette albumet er utrolig frustrerende, mens det på det beste er utfordrende og interessant.

Dette er likevel ikke en direkte dårlig plate. I hvert fall tror jeg det. De klangbildene og stemningene Fantômas makter å mane frem er tidvis både fint og spennende. Men det er på langt nær nok. Albumet klarer seg nok bedre på kunstutstillinger enn det gjør i konsertmørket, men det behøver ikke bety at det er dårlig. Tror jeg…

NB! Albumet har p.g.a. forsinkelser med coveret fått utsatt releasedato til den 19. januar 2004.