The Long Road – Tynnkokt grøt

Det være seg om man tenker i korte tidsperioder i hvert fall. For det er nemlig ingenting som tilsier at Nickelback lager musikk som vil huskes om tjue år. Til det er bandet så altfor anonymt og feigt.

Det finnes ikke elementer her som en gang kan påbegynnes å bli kalt for verken originalt eller interessant. Det er som om bandet har funnet en oppskrift på grøt som de liker, og så prøver å lage den om og om igjen.

Problemet med grøt er at det kanskje er mettende og godt der og da. Men sulten kommer som kjent fort tilbake, og grøt smaker jo ikke spesielt godt når man får det til hvert eneste måltid. Og slik er det med kanadiernes musikk også. Det høres kanskje greit ut til å begynne med, men etter hvert skjønner man at innholdet er syltynt – og uten det som skal til for å gi deg lyst på mer.

Bandet har som sagt gjort en god jobb med å gjenta How You Remind Me (som i utgangspunktet vel ikke var så sabla bra den heller). Someday er eksempelvis som snytt ut av nesa på låta som gjorde gruppa verdenskjent. De prøver febrilsk å tilføre musikken litt hard, hard rock, hvilket åpenbarer seg i spor som Because Of You og Flat On The Floor. Men det hele ender opp som en tenåringsgutt med pistrebart som prøver å manne seg overfor jentene i klassen. Det blir spakt, flaut og både ser- og høres himla idiotisk ut.

Chad Kroeger høres fortsatt ut som han skal til å drite når han synger. Han strever i tillegg med å tilføre musikken noen som helst form for karakter og gnist. Resultatet er bare at man som lytter får lyst kutte opp noe teip og klistre igjen kjeften på ham. Noe som skjer bare etter en fem-seks låter.

Nå får de av dere der ute som setter pris på innholdsløs hermerock ha meg unnskyldt, men Nickelback er bare ytterligere et eksempel på at mange plateselskap heller selger mora si enn å satse på musikk med substans.