Finger Eleven – Rotete og overkommersialisert

Da de fem skolekameratene fra Burlington, Ontario, slapp sitt andre album, The Greyest Of Blue Skies i 2000, var det mange som hevet øyenbrynene og spisset ørene. For gjemt et sted inne i musikken hadde Finger Eleven oppskriften på noe nytt og interessant. Derfor har det vært mye spenning og stor interesse rundt deres første internasjonale utgivelse, også døpt Finger Eleven. Men desverre skuffer de stort.

Finger Eleven stiller seg i rekken av radiovennlige popmetalband som nå pøses ut over eteren. Dette burde ikke komme som noen overraskelse siden de er gitt ut på Sonys numetallabel Wind-Up. Selskapets stall er sprengfull av andre popmetalstjerner, deriblant Creed, Evanescence, Drowning Pool og Seether, og de utvider nå repertoaret med band som 12 Stones, Cauterize og Finger Eleven. Men med suksessen kommer kravet om høye salgstall.

Det som i utgangspunktet gjorde Finger Eleven så interessante, var at de hadde en eller annen udefinerbar kvalitet som gjorde dem annerledes. Både debuten Tip og oppfølgeren The Greyest Of Blue Skies, vitnet begge om at bandet, med den rette hjelpen, kunne etablere et helt eget stiluttrykk og levere noe nytt og spennende. Det var noe annerledes med måten de brukte gitarene på, et eller annet med samspillet mellom vokalen og trommene, og noe merkelig dyrisk og interessant som ikke helt klarte å skinne igjennom. Mange håpet derfor at deres neste album skulle bli en åpenbaring. I stedet er resultatet en stor skuffelse.

Finger Eleven er ett sprikende album, fullstendig ute av fokus. Det som opprinnelig var spesielt og annerledes med bandet, har blitt borte i forsøket på å gjøre dem radiovennlige. Lyden er tynn og uferdig, mens produksjonen på det beste er middelmådig. Dette er svært overraskende, for plata er både produsert og mikset av Johnny K, som tidligere blant annet har produsert Disturbed. Samtidig forklarer dette hvorfor Finger Eleven på dette albumet høres ut som om de prøver å være nettopp Disturbed.

Det spørs om dette er mer produsentens enn bandets ønske. Men det er forsåvidt likegyldig, for forsøket er mislykket. Sangene mangler videre energi og trøkk, og de dype og melankolske tekstene fra de foregående albumene er blitt erstattet med overfladisk billedbruk og teite klisjeer.

For å gjøre situasjonen enda verre, har bandet valgt å spille inn to ballader på dette albumet; Thousand Mile Wish og den Blackbird-aktige singelen One Thing. Felles for begge er at de er både dårlige og uferdige. De bygger opp mot ett klimaks som aldri kommer, og gir lytteren følelsen av å ha ventet forgjeves på – ingenting!

Finger Eleven som ballademakere ser ut til å være en selvmotsigelse. Det hele virker anstrengt og unødvendig. Det kan godt være at bandet gjennom en låt som One Thing vil vinne seg noen kvinnelige fans, men det endrer ikke det faktum at begge disse sangene er så langt utenfor gruppas repertorar at de høres ut som dårlige coverversjoner.

Sett under ett er Finger Eleven et sprikende og slitsomt album, som nevt ute av fokus. Dette skyldes først og fremst at bandet gjennom hele skiva prøver å være noe de ikke er. Plata er mer enn noe annet atter et mislykket forsøk på å presse noen musikere inn i en boks de ikke hører hjemme i. I jakten på ære og berømmelse ser det ut til at Finger Eleven har mistet sin identitet.

Hvorvidt dette skyldes plateselskapet, eller bandet selv, forblir et ubesvart spørsmål, men resultatet endres ikke av den grunn. Dersom Finger Eleven hadde hatt stor nok tro på seg selv og sluppet seg mer løs, ville resultatet vært noe helt annet. Og sannsynligvis mye bedre. Men det ser ut til at frykten for det som er nytt og annerledes nok en gang har vunnet.

Og helt til slutt, en liten bemerkning. På Finger Elevens egne hjemmesider står det å lese: «Finger Eleven (navnet, red.anm.) has NOTHING to do with your dick. It’s a lyrical fragment from a song called ‘Thin Spirits’ (from Finger Eleven’s debut Tip). It’s really about personal choice based on instinct, despite consequences or outside opinions. NOT dicks.» For de av leserne som ikke forstår hvorfor dette er morsomt, anbefales Asbjørnsen og Moe-eventyret Verkefingeren som er å lese i boka Erotiske Folkeeventyr.