Ordinary Miracles – Bra bandnavn, gjennomsnittlig plate
Som dette skulle tilsi, er det ikke funnet rom til noe fiksfakseri her. Tematikken er gjennomgående tanker om svunnet kjærlighet, alkoholkonsumering i store mengder og klissete bakseter(!). Kort sagt den standardiserte machorocken vi alle har blitt så glade i. Og som vi gutter alltid snurrer når testosteronnivået begynner å nærme seg bristepunktet.
Skiva er selvfølgelig overlesset med møkkete riffbaserte låter, som bæres av en ubarbert vokalist med et apatisk sound. Tøft nok, men på en annen side ikke så fryktelig interessant i det lange løp. Bandet sliter faktisk en del med å leve opp til det fantastisk gode bandnavnet de har valgt for seg.
Men helt fri for gode stunder er denne utgivelsen nå en gang ikke. Den sparker for eksempel bra i fra seg på de låtene hvor gitarene for fritt spillerom. Som de blant annet får på The Wore I Am. Et bidrag som starter skurrete, før den grises skikkelig til med breiale gitarer og en holdningstung vokal.
Post Stardom Depression har tidligere støttet opp Queens Of The Stone Age, og den nå avdøde Dee Dee Ramone, på deres respektive turneer. Og det er vel akkurat der dette bandet har noe å tilføye. Det vil si som supportact for band som leverer album som er bra fra ende til annen, og ikke skiver som bare inneholder et og annet brukbart spor. Slik som Ordinary Miracles dessverre er et skoleeksempel på.
