Foto: Johannes Worsøe / Martin Guttormsen
Alle de store byene i Norge har fått besøk av Thomas Dybdahl i akustisk følge. Etter jul kan mindre byer og tettsteder se frem til besøk av den produktive rogalendingen.
– Målet har hele tiden vært å gi ut tre album på tre år, sier Thomas.
– Det er et eksperiment for min del. Jeg skal tyne meg selv til det åndssvake. Så når den tredje platen er ferdig er jeg nok helt utbrukt – oppbrukt.
Men for Thomas Dybdahl er det å skrive musikk en nødvendighet.
– Jeg må gjøre det. Hvis ikke sprekker jeg. Det er derfor jeg kan tyne det så langt. Etter at jeg er ferdig med å skrive alt er jeg helt oppbrukt. Da følger fire-fem måneder som bare er et sort hull der jeg ikke lager noen ting.
Men det forblir ikke tomt hos Thomas.
– Nei, det bygger seg opp igjen. Jeg tenker først over hvordan jeg har lyst til at det skal høres ut, før jeg begynner å skrive. Stray Dogs var ferdig i mars. Nå er jeg nesten ferdig med album nummer tre, røper han. Knappe to måneder etter utgivelsen av hans andre album.
Hva som skjer etter at tredjealbumet slippes neste år, aner ikke Thomas.
Sjefsmelankolikeren
Det tok sin tid før det begynte å ta av for rogalendingen. Men kritikerne var overbegeistret for debutalbumet, og er ikke mindre begeistret for Stray Dogs.
– Var det skumlere å gi ut plate denne gangen? Etter at det tok sånn av sist?
– Det tok liksom aldri helt av heller, mener Thomas.
– Kanskje med oppmerksomhet, ja… Men nei, jeg tenkte ikke på at det var skummelt da jeg laget denne platen – ikke før én uke før den ble gitt ut, og da hadde jeg jo gitt fra meg all kontroll. Men akkurat da sov jeg ikke så mye, innrømmer han.
– Jeg er kjempefornøyd!
Men stemplet som «sjefsmelankolikeren» har han ikke kvittet seg med på sin andre utgivelse.
– Du er blitt kalt melankoliker, sjelfull, harmonisk, et hjerteland – er du virkelig sånn?
– Jeg vet ikke.
Thomas drar på det mens han ler og himler litt med øynene av alle utsagnene om ham.
– Jeg drikker ikke rødvin og tenner alle stearinlysene når jeg skal i studio liksom. Men det er vel når jeg er i den typen humør at jeg er kreativ. Ettertenksom. Jeg pleier å ha litt kulere ting å gjøre enn å skrive når jeg er glad. Klarer ikke helt å ta solskinnsstemningen med meg inn og lage en sang av den.
Men å bli satt i bås av musikkritikere er ikke en tung bør å bære for Dybdahl.
– Det er helt greit. Man trenger alltid en knagg.
Pophelvete
På Stray Dogs har Thomas Dybdahl fått mye god hjelp. Blant annet fra Bertine Zetlitz.
– Er det lettere å få med seg store navn som hennes nå når du har skaffet deg et navn innen norsk musikk?
– Det kan vel du også nå?
– Kanskje det. Jeg fikk masse god hjelp på denne platen. Også fra Frode Gjerstad (kjent norsk jazzmusiker, red. anm.), som introduserer sangen Honey på klarinett. Jeg synes det er veldig kult at han gadd å gjøre det. Jeg var redd han skulle si at han ikke gadd å være med på sånn helvetes pop.
I det hele tatt er det nok godt å ikke være debutant lenger.
– Det blir lettere å turnere nå når jeg slipper den der første overbevisnings-greien. Men jeg slapp jo tre EP-er som ikke solgte noenting før debutalbumet kom. Det ga meg sjansen til å bli moden som artist, mener Thomas.
Men han savner tiden som debutant – litt i hvert fall;
– Jeg nøt godt av å være debutant. Jeg fikk jo en god del oppmerksomhet på grunn av nettopp det.
Rock-vokalist gir ut barnesang. Siri Stray er en norsk sanger og låtskriver fra Østlandet. Hun…
Dalien er en norsk rapper som har sin egen stil. Det er ikke old school…
Fetter Tom har spilt inn filmmusikk med hjelp fra TNT-gitarist Ronni Le Tekrø. Forrige gang…
Hun har gitt ut sitt første soloalbum, og har ett til på vei. Hun har…
Amelie Aldner er en svensk artist bosatt i Norge. Med sin klare og kraftige stemme…
Simon Moholt fra Oslo holder det nede med old school rap på norsk. Hans EP,…