Hex – En sjangerblanding som treffer

Etter en titt på cover og band forventet undertegnede at Big Elfs album Hex skulle bli en orgie av svartmetall og ondskap. Overraskelsen var stor da det viste seg at Hex var en kombinasjon av en rekke stilarter som sammen resulterte i et meget bra album.

Her finnes syttitalls tungrock kombinert med sekstitalls poparangementer, stonerrock og psykedelia. Alt framført ganske så progressivt. Inspirasjonskildene er mange og referanselisten blir for lang til å legge ut om. At de har fulgt med i musikkhistorien er det ingen tvil om.

Damon Fox er primus motor i Big Elf, all musikken er hans verk. Han skriver tekstene og har produsert albumet. I tillegg spiller han både gitar og tangentinstrumenter, nettopp disse er det som gir Hex et mystisk, nesten episk og fullstendig uimotståelig lydbilde. Damon Fox har en stemme som kler musikken ypperlig og at resten av bandet er habile musikere er det ingen tvil om.

Låtene er varierte og oppbyggingen av dem likeså. Hex blir aldri kjedelig, interessen bare øker for hver sang. Det veksles mellom pur rett frem kanontøff rock og intelligent prog på en høyst spennende måte. Låtenes variasjon kler skiven kjempegodt, det er en fryd for øret å høre alle de forskjellige arrangementene gå over i hverandre Resultatet blir et helstøpt album som vil gå utallige runder i spilleren før den går i hyllen.

Big Elf kopierer riktig nok en del gamle mestere, kanskje vel mye enkelte steder, men de slipper unna med det, enkelt. Måten det hele er komponert, framført og produsert på skaper en veldig god lytteropplevelse. Hex vil kanskje ikke sitte første gang men gi den et par gjennomlyttinger og du vil bli frelst.